Til unge folk. Tilegnet en 10. klasse i Moss

Skjerp oss med uro, utålmodighet og krav!

Denne teksten sto på trykk i Vinduet 1/2014, og publiseres på nett i forbindelse med skolestreiken for klima 22. mars 2019.

Dette er antakelig et hjelpeløst forsøk. Riktignok er jeg en ualminnelig voksen mann, og jeg verken snakker eller skriver unge menneskers språk. Mine barn hevder at jeg helst vil snakke latin (de skulle bare visst hvor lite jeg kan). Jeg liker godt å snakke med unge mennesker, men helst med dem som sier meg imot, som tåler å bli lyttet til og som stiller de åpenhjertige spørsmålene.

Fordi?

Store ting er på gang. I de nærmeste fire-fem årene trenger verden og hjemstedene våre et oppbud av oppfinnsomhet, den dypeste ydmykhet og det skarpeste mot. Vi som bruker ytringsfriheten må tenke dristige tanker og gi språkene våre mer hjertevarme.

Slik kloden ser ut ved begynnelsen av 2014, tror jeg at tenkende og sansende mennesker skal bygge en anskueliggjøringens bro over kløften mellom menneske og natur, teori og praksis. Når vi nærmer oss stupet må vi hente fram dypere erfaringer i oss, bygget på tradisjon og overlevert menneskekunnskap. Vi kan oppnå store endringer ved å innse hvor avhengige vi er av hverandre, i alle livets sammenhenger.

Jeg hevder i dette essayet at vi trenger et menneskelig perspektiv på alle de overgrepene mot Moder Jord som kullindustri og oljeindustri står ansvarlig for. Miljøbevegelsen er full av dyktige mennesker som kan sine politisk-vitenskapelige saksområder til fingerspissene, mens de menneskelige, sosiale og kulturelle virkningene av miljøødeleggelsene blir rasjonalisert vekk og definert som ”private”. Sykdommene som olje- og tjæresandutbyttingen fører til, blir forstått som ”resultater av” og ”effekter av”, ikke som smertens og de menneskelige relasjonenes virkelighet. Dette er som kjent litteraturens område. Sivilsamfunnet er avspaltet fra politikken som ”privatliv”.

Som norske individer blir vi daglig splitta mellom forbruk og naturvett, mellom tanke og handling. Splittelsene har blitt ”naturlige” for oss. I dette overflodens Mekka mesker mange seg med naturens gaver, i ferieparadiser og under lekre måltider, samtidig som vi ser kloden gå ad undas. Selv unge folk er for tilfredse til å bli rasende og for høflige til å uttrykke fortvilelse.

Hvor i huleste er ungdomsopprøret? Har vi voksne ødelagt det også?

De falske motsetningene mellom natur og menneske oppstår på 1700-tallet med homo economicus – økonomimennesket. Med målsøkende fornuft og retningsløst begjær øker økonomimennesket skillet mellom kropp og sjel, intensjon og handling. For å tydeliggjøre en historisk utvikling opererer jeg i det følgende med to typer, ”konkurransemennesket” og ”det mottakende mennesket”. Disse typene avspeiler også det falske skillet mellom politikk og sivilsamfunn, og befinner seg dermed i klimakrisens brennpunkt: Rovdriften på klodens ressurser er i ferd med å avstøte menneskene fra naturen, om vi ikke handler i tide.

Hva kjennetegner den splittede karakteren som modernitet og kapitalisme har designet og kuet helt fram til våre dagers hjerteløse individualisme?

Jeg kaller karakteren for konkurransemennesket, en mutant av mannlig sluhet og kvinnelig list, med flytende røtter i middelklassens grunne Narcissus-dam. Dette vesenets flyktige nærvær og uuttalte hensikter kaller på tesens spiddende form:

Konkurransemennesket argumenterer for solidaritet og vil fremstå som medmenneske, men skuler alltid til sin egeninteresse først, med en vikarierende begrunnelse: ”Når alle tenker på seg sjøl, hvorfor skal jeg ta hensyn?”
Konkurransemennesket snakker i klisjeer og tenker instinktivt, med individualismens trosbekjennelse snublende nær: ”Jeg er som jeg er, jeg gjør som jeg gjør.” Et munnhell fra biologien har blitt denne troens grunn: ”Det er helt naturlig.”
Konkurransemennesket er indoktrinert av tilfeldige reklameimpulser, billig lederfilosofi og et såre alminnelig begjær etter posisjoner og penger, på venstresiden som høyresiden.
Konkurransemennesket er taktisk ærlig om sine hensikter, og strategisk uærlig om sine egentlige hensikter. Sagt annerledes: Det spiller ærlig for å skjule sine intensjoner. Løgn er ikke et moralsk dilemma for konkurransemennesket, blott og bart en konkurransebetingelse. Konkurransemennesket er det sosiale livets spillegale.
Konkurransemennesket hemmeligholder sitt streberi. Det slåss aldri med blanke våpen, og gir blanke i all godhet, bortsett fra selvgodheten.
Konkurransemennesket er positivt der vanlige folk er høflige, innsmigrende der vanlige folk er spørrende, manipulerende der vanlige folk vil avsløre og listige der vanlige folk går rett på sak.
Konkurransemennesket vil derfor fornekte eksistensen av kategorien ”vanlige folk” som en idealisering og insistere på sitt papegøyeargument: ”Dette er en forenkling.” Med samme type fornektelse vil det anse beskrivelsene av seg selv som en karikatur, uten å få ferten av sannhetsgehalten i en slik mistanke.
Konkurransemennesket satser på at sluhet er intelligens, og holder klokskap for å være en formildende form for dumhet. Gjør Konkurransemennesket deg en liten tjeneste, står du i livslang gjeld. Får Konkurransemennesket en gave, vil det takke for innpakningspapiret. Gir du Konkurransemennesket gode råd, vil det fremheve rådet som betød minst.
Konkurransemennesket ser det som sin biologiske rett å utbytte et annet menneske og evner dermed ikke å skille mellom menneske og måloppnåelse. ”Et annet menneske” er for konkurransemennesket bare en beleilig respons på dets egne behov, slik et rovdyr får los på sitt bytte.
Konkurransemennesket er slikkmunn og spyttslikker i samme gjesp. Det er selvoppfyllelsens profet som mer enn gjerne erklærer for verden: ”Slik er vi alle.”
Konkurransemennesket er dyktig i spill, sport og spekulasjon, og det er selv utbyttet av faustiske krefter som manipulerer denne mennesketypen til fornektelse: I Medias naturødeleggende journalistikk, der klimakrisen behandles på linje med en togforsinkelse. Media er roten til alt dumt. Sagt annerledes: Konkurransemennesket satt i system. For Konkurransemennesket er ytringsfrihet først og fremst frihet til å ytre sine individuelle interesser.
Konkurransemennesket kan sjelden eller aldri inngå en avtale eller et samarbeid uten å etablere intriger, skjulte allianser og bakvaskelser. Konkurransemennesket er innerst inne så usikker på seg selv at det jevnlig må parasittere kolleger, venner og familie. I kamuflasjens hensikt utstråler Konkurransemennesket derfor holdningen: ”Jeg er viktigere enn deg.”
Konkurransemennesket synes ofte synd på seg selv fordi det må være et konkurransemenneske. Denne selvmedfølelsen skyldes en alminnelig mental forvirring. I sin iver etter å raske til seg materiell og kulturell rikdom, har det arme konkurransemennesket oversett den elementære forskjellen på å konkurrere med et medmenneske og å konkurrere om beste resultat. Mennesket og ting blir slått i hartkorn=økohavari.
Konkurransemennesket vil stjele en god idé for enhver moralsk pris, og anse det som en privat rettighet. Jaget etter å utbytte andre menneskers arbeid og ideer, viser seg her som konkurransemenneskets forsøk på å fremstå med originalitet. Mens det bare er seg selv nok.
Konkurransemennesket lengter etter å bli menneske (igjen). Det lengter etter å stole på sine medmennesker. Det lengter etter å hvile, også når det hyller seg selv for å være hvileløst produktivt. Det lengter etter å være frakoblet, mens det alltid er tilkoblet SMS, mail, Facebook, Twitter.
Konkurransemennesket vil befolke verden med sin egen prototyp og tør sjelden stole på fellesskapet. Det blir spekulativt i sitt hjerte og kalkulerer omgivelsene med et falskt selv. Bl.a. derfor tyr konkurransemennesket til rusmidler, for å slippe smerten ved sitt sanne selv. I den forbindelse på også karrierejagets dopaminrus også nevnes.
Konkurransemennesket frykter og forakter svakhet, sykdom og syke, men bak en fasade som illuderer medmenneskelighet. Slik er Konkurransemennesket også skuespillersamfunnets ultimate kreasjon, før det økologiske sammenbruddet.
Konkurransemennesket værer at klimatrusselen kan ødelegge både natur og økonomi for kommende generasjoner. Men Konkurransemennesket er så bundet opp av opportunisme at dets kunnskaper lukker seg om spredte enkelttiltak som aldri vil true uretten som betinger klimaødeleggelsene av menneske og natur.
Konkurransemennesket baserer sitt samfunnssyn på den stoltenbergske maksime: Oljen må utvinnes mens naturressursen ennå kan utbyttes innenfor dagens teknologiske og økonomiske system.
Konkurransemennesket elsker alle former for makt og vil være ensom ulv i flokkens midte, dressa opp som den splitter nye eventyrfiguren Blåhette.

Drit i humoren, eller le deg ihjæl

Miljøbevegelsens store dilemma er at den ikke har klart å vinne gjenklang i folks hjerter. Den høykvalifiserte hæren av voksne miljøagenter behersker sitt saksområde, men blir også behersket av det. Ikke noe sted i samfunnet har jeg møtt så mange konkurransemennesker og karrierister. Miljøfolka gidder ikke lese tekster som dette, fordi de har mista sitt folkevett til CO2-kvoter, referansebaner og spredte enkeltaksjoner. Sammenslutningen ”Broen til framtiden: En klimaløsning nedenfra” den 27. februar i Oslo, er et hederlig unntak.

For å identifisere en altomfattende miljøkrise må miljøbevegelse og fremsynte politikere øve opp en ny lydhørhet. Det gjør de ved å lytte mens de taler. En slik lydhørhet kan åpne for et større fellesskap og mobilisere til handling. Lytt til disse ordene i Liv Lundberg i diktsyklusen ”Jorden sett fra himmelen”:

gustne isfjell med forrevne sprekker

brukket av arktiske ismasser

flyter i pollys på svart

glinsende havoverflate

mennesket har tilgang til 0,01 %

av klodens ferskvann

som finnes i frossen form

ved nord- og sydpolen

den globale oppvarmingen

smelter ferskvannet ut

i de salte verdenshavene

Jordens salt er truet! Og forskjellene på sant og falskt blir utvannet av mennesker som bare søker det søte liv. Og livet i havet dør når vi propper det med mer CO2 enn det kan ta opp i seg. Havet er hellig. Havet er livets vugge. Det er klodens lunge og blir kvalt hvis konkurransemennesket får styre og herse i oljeselskaper og regjeringer. På grunn av denne hersingen er vi nå truet med utslettelse av den naturen som er vårt livsgrunnlag.

Men snart vil homo reciprocans – det mottakende menneske — gjøre seg gjeldende. Dets mottakelighet er samtidig følsomhet og intelligens. ”La ikke noen form for eiendom fryse fast hjerte og hender, gi videre!” Denne handlingskarakteren vil dukke opp fra folkedypet, utenfor politikkens og konkurransementalitetenes jernteppe. For den dagen barn, unge og gamle sammen oppdager hvilke redsler som er under oppseiling (400 ppm[1]), kan sivilsamfunnets politiske svakhet bli en formidabel moralsk styrke.

Det kan skje når voksne setter hensynet til sine avkom over alle andre hensyn. God tid til barn, større barnetrygd til fattige familier, sterkere rettsbeskyttelse av barn under skilsmisser, utvikling av nabofellesskap og alternative familiefellesskap, sjølbergingskurs, praktisk naturundervisning i skog, fjell og mark, bedre poesiundervisning, mer fysisk lek, konkurranse og trening, obligatorisk undervisning i konflikthåndtering, respektfulle krav til barns medarbeid i familie, nabolag, på skolen. You name it. Alt som binder oss til hverandre, som gjør oss avhengige av hverandre, det er klimakrisens budskap til mennesker. Altså noe kvalitativt annet enn konkurransementalitet. Overopphetingen av kloden bunner i en grådighetens individualisme, men splittelsene våre kan bare bli leget i gjensidig avhengighet.

Spørsmålet ”Hva kan vi gjøre” må henge sammen med spørsmålet ”Hvem skal vi gjøre det for?”. Den sammenhengskraften er sivilsamfunnets språklige og politiske naturkraft.

Rike Norge kan bli et medmenneskelighetens miljøeksempel ved å sette strenge CO2-mål. Dette fordi klimakrise fører til større menneskelig nød og grellere sosial ulikhet. Unge folk i rike Norge har attpåtil selveste Grunnloven på sin side, for i miljøparagrafen 110b garanterer myndighetene fremtidens generasjoner ”et Milieu som sikrer Sundhet”. Unge mennesker i Norge har grunnlovsfestet rett til naturmangfold. Les sjøl og se. Bruk Grunnloven for alt den er verdt!

Homo reciprocans[2] lider med dem som lider urett. Derfor gir dette mennesket penger til tiggere, og deler med venner og trengende naboer. Svelger sin stolthet og deler ydmykt, ikke frontalt og gaveaktig, men diskret og skulder-ved-skulder. Som om det selv var forfulgt og en flyktning. Vi er i kontakt med vår livsbue i det øyeblikk vi stiller oss solidarisk med mennesker som lider urett. Jeg skrev om dette i Fellesskapets kunst (2010): “Mennesket er hvert livsøyeblikk sammenfatningen av alt det som hender oss mellom fødselsøyeblikket og dødsøyeblikket, og som potensialitet alt det vi utretter for å minske og lindre lidelse. Det er dette formspennet jeg kaller livsbuen …”

Det mottagende mennesket er leser av gemytt, og da lærer du at du kan bli et bedre menneske ved å stille gode spørsmål, leve spørrende, spørre levende: Hvordan lever du? Hva kan jeg gjøre for deg? Hva kan vi dele?

Det mottagende mennesket møter kritikk med nødvendig usikkerhet.

Det mottagende mennesket er selve det menneskelige. Du blir menneske ved å gi av deg selv, dele kunnskaper og materielle goder, høyakte sannhet.

Det mottagende mennesket holder ut kjedsomheten og smerten som rammer friske mennesker når vi lever sammen med syke mennesker. Det vet at alle bærer på sykdommers arveanlegg. I dag meg, i morgen deg. Et menneske med sykdom bør ikke støtes ut, for da utstøter du din egen menneskelighet, din egen fremtid.

Som fattig er det mottagende mennesket solidarisk av ren nød; som rik vender det sin rikdom frivillig ryggen. Begge deler fordrer svakhet og styrke. I middelklassen oppdager det mottagende mennesket at mottagelighet er å viderebefordre goder og være i gjensidighetens livfulle sirkulasjon.

Det mottagende mennesket klamrer seg verken til ting eller mennesker, men er i stadig forandring, utgivende, prisgitt en skapende usikkerhet.

Det mottagende mennesket vil møte ektefødt motstand og kommer derfor i indre vekst.

Det mottagende mennesket lytter når det taler og får når det gir.

Barn og unge er ofte mottagende mennesker. Vi voksne er det sjeldnere.

Det fraværende ungdomsopprøret kan også være et modenhetstegn, men bare så lenge den unge indignasjonen og fortvilelsen over naturens sammenbrudd får andre radikale uttrykk; det være seg som opprørske spørsmål og pågående diskusjoner i nærmiljø og vennekrets, protestbrev og artikler i aviser og på sosiale medier, sosialt engasjement, miljøkunnskap, demonstrasjoner og aksjoner. Folkebevegelsen kommer når den kollektive modenheten frigjør utålmodighet!

Jeg tror vi i klimakrisens tid må lære å lese på nytt, langsommere, og med større deler av oss selv i arbeid. Også lesning er å ta imot for å gi videre, åpne for samtale, fellesskap. Det betyr: Se bedre etter hver gang du trekker den slutning at forandring til det bedre er urealistisk. Er det din lesning eller tanken som ikke er realistisk? Hvorfor skulle ikke en bedre verden være mulig? Kan ikke mennesker arbeide med sine feil? Hvor mye er urealistisk for den som leser alene? Hvordan lese som mange? Som den enkelte i fellesskapet, og fellesskapet i den enkelte?

Leseren er i virkeligheten en forfatter som skriver sin bok med usynlig skrift. Lesningens stillhet kan skjerpe våre sanser, om vi leser med både hjerte og hjerne. Kanskje Vestens mennesker igjen kan lære å lese naturen, hvis vi først har blitt gode lesere av hverandre og litteraturen:

Å lese er å sanse virkelighetens strømdrag under skriftspråkets blanke vannspeil. Å sanse virkelighetens strømdrag er å lese naturens tegn som språk.

Store ting er på gang.

Vi som ikke eier makt utgjør demokratiets dypeste grunn. Først prøver vi med det gode. Så prøver vi med det gode. Deretter prøver vi med det gode igjen. Blir vi ikke hørt da, bryter helvete løs.

[1] For første gang på 4 millioner år er CO2-konsentrasjonen i atmosfæren passert 400 ppm (”parts per million, en milliondel”). Dette er måleenheten som sier hvor høy konsentrasjon av CO2 atmosfæren har.

[2] Jeg tenker og benevner både ”konkurransemennesket” og ”det mottagende menneske” med et litterært begrep, handlingskarakter. Dermed er ikke dette mennesker av kjøtt og blod, kanskje ikke engang sosiale typer, enn si moralske kategorier. Begge er definitivt dominerende karaktertrekk i mennesker av kjøtt og blod, men først og fremst litterære gestalter, eller også litterære karakterer som oppstår ut fra bestemte handlingsegenskaper, et visst handlingsmønster osv.