Om Mads Rages «Og skipet siglar vidare».
Samlaget, 2018
Roman | 170 sider
Det er utfordrende å konstruere en hel verden gjennom språket. Selv når den verdenen skal være ganske lik vår egen, kreves et godt grunnarbeid. Men kanskje mest når det er en litt annerledes virkelighet som skal stables opp og underbygges, er grensa mellom god fortellerkunst og overforklaring hårfin. En måte å sno seg rundt problemet på er å skrelle vekk all kontekst og definere verden som et isolert skip som befinner seg i et helt ukjent farvann. Det gjør debutanten Mads Rage i sin finurlige «Og skipet siglar vidare», og han gjør det godt.
For det er ikke lett, det heller. Å presentere en verden som folk bare må finne ut av sjøl, slik Rage gjør, er å ta leseren på alvor. Her er det ingen forklarende opplysninger eller innskutte hjelpesetninger som veileder oss gjennom det hele med en hånd på ryggen. Boka er trang og seig, men samtidig oppslukende; som en Twin Peaks-episode hvor tåkete skog og vakre fjes er bytta ut med et vindskeivt skipsmannskap og endeløs horisont. Her er det ingen framtid og knapt noen fortid. Jeg er ikke engang sikker på om de jeg møter i boka, er mennesker. Likevel går Rage, gjennom den noe luntende hovedkarakteren Poll, inn i individets følelse av fellesskap, det overskyggende overlevelsesinstinktet og det allmenne behovet for mening med tilværelsen.
Det maktesløse enkeltmennesket som må passe på seg sjøl i et stadig mer vaklende samfunn, er selve grunnelementet i flere dystopiske fortellinger. I «Og skipet siglar vidare» bruker Rage sjangerens virkemidler til å vise fram menneskets iboende trang til å ta plass. Forfatteren seiler med denne romanen inn i den nokså omfattende dystopiske samtidslitteraturen med et tydelig særpreg – allerede på første forsøk.
Tett
På skipet der hele historia utspiller seg, en seilskute som stundom seiler og stundom står stille, har Poll fått ansvar for reingjøringa etter at forgjengeren har «gått i fjorden». Fartøyet er avhengig av vindens kraft, og de må klare seg uten teknologisk hjelp. Poll og mannskapet, en håndfull til sammen, har vært på havet i generasjoner – så lenge at de ikke veit om noe annet: «Me veit ikkje anna enn å sigla.»
Så kommer tåka sigende. Og har man lært et og annet av Twin Peaks, så er det at dødssymbolikken, den høster det den sår. Etter hvert som vinden stilner i romanen, skipet blir stående ubevegelig og flere på dekk blir ramma av en langdryg og uhelbredelig sykdom, tetner også stemninga seg til blant det gjenværende mannskapet.
Det er en til tider klaustrofobisk og klam verden Rage skisserer. Tåka ligger rundt skipet som en blindsone mot det som måtte befinne seg på den andre sida. Den konservative og ordrike nynorsken, krydra med en gammelmodig og sjarmerende skipssjargong, pakker seg om handlinga på en kledelig måte. Om dette foregår i en preteknologisk fortid, primitiv nåtid eller dystopisk framtid er usikkert, men også helt uviktig. Verdenen i Rages roman befinner seg utafor tida. I tillegg til å gi et bilde på livet som en evig seilas mot den uutforska morgendagen åpner det tidløse opp for flere allegoriske lesninger; om dette dreier seg om klimadystopiske framtidsscenarioer, dagens politiske polariseringer eller om dem som i dette øyeblikk befinner seg ute på havet uten å vite om de noen gang kommer fram til land.
Vesaask
Rage lar flere spørsmål forbli ubesvarte for leseren: Hva holder de egentlig på med på denne seilasen? Hvor skal de, hvor kommer de fra? Hva veit de sjøl om sin egen fortid? Å holde dette åpent bidrar naturligvis med et spenningsdriv, men det er ikke bare det som driver lesninga. Det er Poll jeg er mest nysgjerrig på.
Poll minner om Mattis fra Tarjei Vesaas’ «Fuglane» (1957) – en bok som, lik «Og skipet siglar vidare», åpner opp for en verden prega av fortellerens egen logikk innad i et mindre samfunn. De øvrige karakterene i Rages roman framstår mer som typer enn avrundede personligheter. Alle har sine oppgaver; en doktor står dagen lang bøyd over et medisinbrygg i håp om å kurere mannskapet, den maktsøkende Vik er brå og kommanderende, skipsgutten Jakk bærer rundt på et intrikat instrument som måler «solhøgda», den eldre Ebba har «øyro store som trakter» og en spesiell evne til å lokalisere vær og vind. Men Poll har kompleksiteten jeg kan savne i disse andre portrettene. Det blir klart at han ikke har noen spesielle fortolkningsevner og heller står i en utenforposisjon:
«Kvar enkelt måtte gjera det beste ut av sine føresetnader. Ja, det var vel ingenting han kunne vera direkte misnøgd med heller. Poll var på sett og vis heldig, han, for han slapp alt dette ansvaret for framdrifta. Anten det gjekk bra eller dårleg, kunne han gå omkring med moppen sin i same tempo».
På en vaskerunde oppdager Poll en kiste med bøker på kapteinens rom, og det er nærmest magisk – han har aldri bladd i en ekte bok før. De er ikke med på lasta for å leses, men for at mannskapet, når de dør, skal senkes i havet sammen med én av dem. Jeg må innrømme at jeg er litt usikker på hva slags funksjon dette ritualet har, om det blir noe mer enn et fikst forsøk på å gi det lille samfunnet et høyverdig preg. Eller om det har plass i boka, altså Rages, som et bilde på hvordan noen handlinger kun blir meningsfulle ved at mennesker er sammen om dem. Poll, derimot, virker ukritisk til både seremonien og de hemmelige bøkene; han er ingen revolusjonær, men nysgjerrig. Han tar med seg en bok og gjemmer den, det blir hans hemmelighet.
Beskrivelsene av Poll åpner for en lesning av ham som generelt litt utafor allfarvei. Han har ikke den tyngden som de andre har, for eksempel er det ingen som tror ham da han er sikker på at han ser et annet skip. Boka han finner, blir en verden han har helt for seg sjøl, til tross for at han ikke kan lese:
«Og sidene var fylte av desse svarte figurane i stramme rader med snorrett avgrensing […]. Men då han bladde frå side til side, vart det klårt at sjølv om dei likna, var ingen heilt like. Former gjentok seg rad etter rad, side etter side, men heile tida med skiftande likskapar.»
Som Vesaas’ Mattis, som ser etter mening og beskjeder i rugdespora, gransker Poll denne mystiske boka med de rare tegna i. Det blir hans egen seilas, en jakt på en mening som er mer håndfast enn reisa mot land. For ikke minst, som hos Vesaas, ligger hele tida havet der, som en nådeløs redning og en konstant siste utvei.
Et høyere mønster
Selv om Poll ikke kan forstå innholdet i den hemmelige boka, skjer det noe etter «lesninga». Fra gjemmestedet sitt, der han akkurat har granska tegna for første gang, ser han ned på de andre på dekk: «No steig dei jammen flittig omkring der nede. Fór att og fram som svarte teikn, dukka opp frå dører og forsvann ut att gjennom dei. Det var som dei dansa etter eit høgare mønster, eit som berre Poll kunne merka, som sat så høgt over det heile.»
Innsynet i noe eget, som tilsynelatende bare han veit om, gjør ham større. Den lille verdenen vokser. Etterpå tenker Poll at han «med eitt kjende gjerslene til dei andre betre enn dei gjorde sjølve. Og han gjekk med lette steg som om han vart betrakta ovanfrå. Det kunne vel tenkjast at det ikkje berre var han sjølv som sat slik og såg på andre». Verden vokser, og det gjør også selvbevisstheten og den plutselige innsikten i å vite at en selv er én blant flere. Det er gjennom denne personlige utviklinga, som nødvendigvis også finner sted i en faretruende hverdag, at romanen får dybde.
For øvrig er det er påfallende hvor liten plass Rage vier det metafysiske, med tanke på hvor aleine karakterene hans er der på havet. På det området beveger han seg utenom det andre dystopiske fortellinger gjerne er omsverma av: et nærvær av noe hinsidig eller noe annet voldsomt og mektig, om det er naturens kraft ispedd politiske omveltninger som i Bjørn Vatnes «Nullingen av Paul Abel» eller religion og ideologi som i Øystein Stenes «De opplyste». Rage nøyer seg med å strø små glimt av fortid inn i historias nåtid, som om tidslinja utvides med Polls oppdagelse: «desse gamle hadde fylt sidene slik at det kvilte noko stillferdig fullenda over dei. […] Det einaste som batt han til desse skuggane av eit mannskap, var omfanget av arbeidet.»
Etter at Ebba, «ho som hadde bore Poll fram til denne verda», blir senka ned i havet, blir behovet hans for et eksistensielt feste større. De nedskrevne tegna får mening i kraft av å binde Poll til dem som har levd før. Det gir både dem og ham selv en plass i verden. Det er likevel ikke mange av disse glimtene, og selv om jeg setter pris på historias uforankra kvalitet, savner jeg også et større innblikk i alt det som må ha foregått under akkurat disse seildukene.
Rage får sårt fram Polls søken etter å høre til, samtidig som at han oppdager sin egen tilkortkommenhet etter hvert som de stadig blir færre på skipet. Det lille livet, som jo er av samme størrelse og omfang enten man befinner seg på et skip på havet eller en klode i universet, får også en meningsløshet over seg: «Men livet var for langt òg. Endelause dagar låg framfor han, og han skulle aldri komma ut av den augeblinken han var i. Det var og eit ubehag, å kjenna at ingenting kom til å røra seg meir.»
For hva betyr alt sammen dersom vinden en gang stilner og hele verden en gang stopper?
«Og skipet siglar vidare» er en debut som skiller seg ut. Den tettpakka og solide prosaen vitner om en forfatter med god kontroll på både egen stemme og den verdenen han tegner opp. Historia er en smule tungrodd å trenge inn i og krever leserens fulle oppmerksomhet for å komme på glid. Gjennom en minimalistisk, men samtidig visuelt innbydende sceneinnretning og en god balanse mellom realisme og mystikk belyser romanen hvordan hver enkelt formes av samfunnet, og omvendt.
Denne anmeldelsen står på trykk i Vinduet 4/2018.