Om forvandlingsmotivet i Roald Dahls forfatterskap.
1.
Av alle Roald Dahls fortellinger er det særlig én som gjorde inntrykk på meg da jeg var barn, og det er fortellingen om Solveig Christiansen, jenta som ble holdt fanget i foreldrenes oljemaleri. Historien er ikke stort mer enn en fotnote, en fortelling i fortellingen – den vies knapt én enkeltside i Roald Dahls barnebok Heksene fra 1983 – og den går som følger: Solveig, en liten jente fra Oslo, kommer en dag hjem fra skolen, ivrig knaskende på et eple. Da foreldrene spør henne hvor hun har fått frukten fra, forteller hun at den ble gitt henne av en snill dame hun møtte på veien hjem. Kvelden faller på, Solveig går og legger seg. Alt er slik det pleier. Morgenen etter er sengen hennes tom. De fortvilte foreldrene leter overalt, men datteren er ikke å finne noe sted. Men så, idet faren til Solveig ved en tilfeldighet kaster et blikk på det storslagne oljemaleriet som henger i stua, oppdager han at datteren befinner seg i bildet. I maleriet, som tidligere forestilte en bondegård, et tun og noen ender, har det dukket opp en jente; hun står på tunet og mater endene. Faren løper sporenstreks bort og forsøker å røre ved datteren, men hun er og blir en flekk oljemaling på et lerret; hun kan ikke nås. Senere forflytter Solveig seg stadig rundt i bildet, men uten egentlig å bevege seg; helt plutselig befinner hun seg på et nytt sted. Enkelte dager sitter hun inne i huset: «Det eneste du kunne se, var ansiktet som stirret ut gjennom vinduet.»
2.
Når jeg som voksen vender tilbake til Dahls bøker, både barnebøkene og novellene, blir det åpenbart hvor sentralt forvandlingsmotivet står i dette forfatterskapet. Solveig er ett eksempel, gutten som omskapes til en mus et annet. Eller Georg som serverer bestemoren sin den magiske medisinen som gjør at hun først vokser seg abnormt høy, før hun skrumper inn og forsvinner, eller de bortskjemte barna i Charlie og sjokoladefabrikken som «blir hva de spiser». Men også i novellene synes forvandlingsmotivet å stå i en særstilling. I «Vertinnen» fortelles det om en pensjonatvertinne som stopper ut de mannlige gjestene sine, i tillegg til sine egne husdyr, og bruker dem som pyntegjenstander rundt omkring i huset. Novellen «En annen manns rygg» handler om en gammel, mislykket kunstmaler som bokstavelig talt blir et maleri: Han flås og henges opp bak glass og ramme. Kunstmaleren fikk i sin ungdom assistenten sin til å tatovere et bilde på ryggen hans. Assistenten var en ufordragelig, men usedvanlig talentfull fyr som senere gikk hen og ble berømt. Når den gamle mannen viser fram tatoveringen etter assistentens død for å vinne respekt og anerkjennelse i kunstverdenen, blir han drept og flådd av en gallerist som ønsker å ramme inn tatoveringen og selge den til høystbydende. Her er Roald Dahl på sitt syrligste. Kunstneren, vår hovedperson, har drømt om anerkjennelse, om udødelighet, men prosjektet har mislyktes totalt. Ironisk nok blir han likevel udødeliggjort, men bare i rent konkret forstand, i kraft av at han omskapes til et fysisk objekt. Den udødeligheten han drømte om, kan vi tenke oss, handlet om det motsatte: om selvets udødelighet: verkene som minnestøtter over et menneske, en begavelse. Når han bokstavelig talt rammes inn og henges på veggen, er det derfor bitende ironisk: Udødeligheten representerer i dette tilfellet subjektets – det levende, tenkende, skapende menneskets –død. Han er bare en tingest, en hud, et lerret for sin rivals storverk.
3.
Jeg opplever at det går et skille mellom de av Roald Dahls tekster som framstiller forvandlingen som en overgang fra subjekt til objekt, og de tekstene hvor forvandlingen ikke fordrer subjektets død, men hvor subjektet likesom levende begraves, fanges i en ny form som hun eller han ikke kan unnslippe. Slik som Solveig Christiansen. Hvorfor skremte denne lille fortellingen meg så ettertrykkelig at jeg aldri siden glemte den? Jeg tror et viktig stikkord er avmakt. Hovedpersonen i Heksene forvandles til en mus, og med det mister han mange av menneskets fordeler og muligheter. Men samtidig åpner denne forvandlingen for en ny måte å være i verden på. Spillereglene forandres. Der han mistet noen egenskaper, dukker det opp nye: Han kan smyge seg usett inn i rom, han kan slenge seg etter halen, han kan klatre opp bratte høyder, og ikke minst: Han kan fremdeles prate. Solveig, derimot, er og blir fanget i bildet. Det er likesom leseren allerede vet at hun snart vil bli glemt; hun kan ikke gjøre seg forstått, ikke gestikulere eller prate eller røre seg. En dag vil foreldrene gå ut av rommet, og alt hun kan gjøre, er å stirre ut av vinduet.
4.
Å leve på den måten, bevisst, men uten påvirkningskraft, får en raskt til å tenke på en viss type sykdom som angriper kroppen, men ikke hjernen, og som man har lest og hørt grufulle skildringer om. Mennesker som har ligget paralysert i sengen sin i årevis, kanskje blitt mishandlet av pleiere eller totalt oversett av familiemedlemmer som tror at det ikke finnes noen bevissthet bak de glassaktige øynene, før pasienten etter flerfoldige år omsider klarer å kommunisere at de fremdeles er til stede. Solveig befinner seg i et lignende limbo: Hun lever tett inntil den virkeligheten hun selv har vært en del av, men hun er adskilt fra den, stengt inne bak en tynn hinne. Vindusruten på bondegården, den som skiller henne fra landskapet i bildet, samsvarer med lerretet som skiller henne fra verden utenfor.
5.
Denne dobbelttilstanden er også motivet i novellen «William og Mary» fra samlingen Kiss Kiss (1959). William Pearl, professor i filosofi ved universitetet i Oxford, blir diagnostisert med uhelbredelig kreft og får beskjed om at han har én til seks måneder igjen å leve. Etter en viss tids sykeleie kommer hans venn og kollega, nevrokirurgen John Landy, på besøk. Landy vet at Williams liv går mot slutten, og foreslår at han skal donere hjernen sin til et forskningseksperiment – det vil si, Landys forskningseksperiment. Kort fortalt vil Landy få tillatelse til å kutte forbindelsen mellom Williams kropp og hjerne like etter at han er død, for deretter å koble hjernen til et kunstig hjerte som pumper friskt blod. Målet er at hjernen skal holdes i live som en «uavgrenset enhet i ubegrenset tid». Til å begynne med stiller William seg svært skeptisk til forslaget, men Landy vet hvilke knapper han skal trykke på. Du vil ikke lenger ha noen kropp som sender nervesignaler til hjernen, poengterer han, og dermed vil hjernen din kunne arbeide upåvirket av kroppslige behov, følelser og begjær. Kunnskapen William har tilegnet seg gjennom et langt liv, og hukommelsen hans, vil fremdeles være intakt. Han vil leve i en «overordentlig ren og løsrevet verden», og ved hjelp av et øye vil han fremdeles kunne lese bøker. William motsetter seg først prosjektet: «Ingen ben å løpe vekk med. Ingen stemme å skrike med. Ingenting. Jeg måtte ganske enkelt tåle det og takke til i de kommende to århundrer.» Men så begynner han å tenke på hjernen sin, på hvor bortkastet det ville være om den døde etter alt arbeidet han hadde lagt ned for å gjøre den klokere, mer kunnskapsrik. Når han attpåtil forsikres om at han skal tilkobles et apparat som avleser hjernens elektriske og kjemiske impulser – og at Landy ved hjelp av dette apparatet er i stand til å avlese Williams tanker og dermed kan sørge for at hans videre intellektuelle og filosofiske aktivitet videreformidles til verden – takker han ja til tilbudet.
6.
Det hører med til historien at William Pearl har en kone, og i likhet med mange av Dahls mannlige hovedpersoner, har han ikke behandlet henne særlig godt. Hun er ikke blitt direkte mishandlet, men William har bestandig betraktet henne med et nedlatende blikk, og brydd seg lite eller ingenting om hennes interesser og behov.
Når Mary, en uke etter Williams død, får vite om eksperimentet og at det har vært vellykket, iler hun til laboratoriet. Der ligger Williams hjerne nedsunket i et fat med væske, og på væskens overflate, forbundet til hjernen gjennom en synsnerve, flyter øyet, innkapslet i et etui.
Mary kikker ned i fatet og øyet kikker tilbake på henne. Det slår henne at blikket som nå betrakter henne, er langt vennligere enn tidligere, for ikke å si mer harmløst. Når Landy forteller at William er ved fullstendig bevissthet og at han gjenkjenner henne, går det opp for Mary at hun faktisk foretrekker ham slik, i denne spedbarnsaktige tilstanden: «Ingen diskusjoner og ingen kritikk. Ingen ustanselige formaningstaler, ingen regler å overholde.» Hun bestemmer seg for at hun vil ta med seg fatet hjem, Landy protesterer, men Mary mener at hun er i sin fulle rett som Williams lovformelige kone, og Landy går med på et møte for å diskutere saken. Like før Mary forlater laboratoriet, tenner hun en sigarett – en uvane William ikke kunne fordra – og tar seg et drag i påsyn av Williams øye. Pupillen trekker seg straks sammen i raseri. Mary innser med ett hvilken makt hun nå er i besittelse av:
Det hjelper ikke å se så sint ut (…) Fra nå av skal du gjøre akkurat som Mary sier, lille elskling (…) Uskikkelige gutter risikerer å bli straffet meget strengt nå for tiden, det burde du vite.
Williams hjerne som ligger nedsunket i væske mens øyet dupper på overflaten. Solveig som er klistret fast bak oljemalingen. Begge to fanget, kneblet, ute av stand til å protestere. Visst gir det assosiasjoner til sykdom, men også til en annen slags dom: barndommen. Det avmektige barnet som har måttet innrette seg etter de voksnes regime, er et av de mest sentrale motivene i Roald Dahls forfatterskap for barn. Ungene lever under de voksnes – familien og skolens – vold, i en verden der de fleste voksenpersoner misbruker den makten de besitter. Barnebøkene synes å dirre av forakt for autoritetspersoner, regelrytteri og disiplin, og de få voksne som kommer godt ut av det, er som regel både upedagogiske og grenseløse, kort sagt, de er som barn – tenk bare på Willy Wonka eller bestemoren i Heksene. Det er imidlertid interessant hvordan Dahls noveller sjelden forteller om barn i det hele tatt. I novellene er det likesom kvinnen overtar barnets rolle. Hennes plutselige og uventede makt over mannen, finner sitt speilbilde i barnets plutselige frigjøring fra de voksnes tyranni. Riktignok fremstår barna i barnelitteraturen i større grad som helter enn kvinnene i voksenlitteraturen, men begge har måttet leve i en form for fangenskap uten mulighet til å uttrykke seg eller bli verdsatt for sine egenskaper. Både for kvinnene og barna må opprøret få sitt utløp gjennom andre veier enn den verbale, for de oppfattes ikke som noen det er verd å lytte til. Georg forgifter bestemor, Matilda benytter seg av sine telepatiske evner, kvinnen i «Veien til himmels» lar mannen bli sittende fast i heisen, der han sulter i hjel, Mary plager mannen når hun vet han ikke kan ta igjen. Felles for dem alle er at de er presset til et ytterpunkt, og når de øyner et smutthull, en måte å hevne seg eller komme seg unna på – helst begge deler på én gang – benytter de seg av det.
Det er nok ikke spesielt kontroversielt å hevde at skildringene av barnet som blir tvunget til taushet og lydighet, sier noe om hvilken tid Roald Dahl levde og skrev i, så vel som hans personlige erfaringer. En karakter som Miss Trunchbull glir for eksempel rett inn i kostskoleuniverset som beskrives i erindringsboken Gutt. Det er imidlertid ikke slik at gnisningene mellom barnets og den voksnes verden utelukkende skildres som et forhold mellom makt og avmakt i dette forfatterskapet. Dahl er en mester i å beskrive små situasjoner som presist anskueliggjør hvor oppslukte barn kan bli av sitt eget, og hvordan det å rykkes ut av ens egen hemmelige verden i seg selv kan føles som en ørefik hvor man etterlates sårbar, redd, ydmyket.
9.
I Stanley Kubricks The Shining fra 1980 – for øvrig kanskje verdens skumleste film – fortelles det om en liten familie som tar inn på Overlook (!) høyfjellshotell. Familien består av Jack, Wendy og deres lille sønn Danny. Jack har fått i oppgave å passe på hotellet fram til neste sesong da nye gjester atter strømmer til. Jack anser dette som en perfekt mulighet: Han har forfatterambisjoner, og ser for seg endelig å kunne jobbe med romanen sin i ro og mak. Kort fortalt går det ikke helt som planlagt: Jack får raskt skrivesperre, blir etter hvert psykotisk og utvikler en hyttefeber fra helvete, og ender opp med å jage både kone og barn med øks.
Det er imidlertid en bestemt scene litt tidligere i filmen jeg har lyst å rette oppmerksomheten mot. I denne scenen sykler lille Danny omkring på det forlatte hotellet på en liten tråsykkel, kamera følger ham bakfra, scenen er visuelt svært virkningsfull med de høye, smale korridorene og fargerike tapetene, men likevel er det lydbildet som dominerer denne scenen: Alt man hører er hjulene som treffer det harde gulvet, og når gulvene tidvis dekkes av tepper, dempes lyden og det oppstår en nesten total stillhet. Man ser Danny som iherdig tråkker av gårde, og med ubehag går det opp for tilskueren at Danny nok ikke er klar over stillheten som omslutter ham – eller hvor mye lyd han selv lager. Han hører ikke det vi hører, han er oppslukt i sin egen verden. De ytre omgivelsene forsvinner, eller, hans selvbevissthet forsvinner. Dermed føler han seg trygg, eller snarere, han glemmer å være redd.
Når jeg tenker tilbake på det å være barn, minnes jeg hvordan det var å leke alene, hvor oppslukt jeg kunne bli av den leken. Jeg vokste opp på et småbruk og hadde soverom i annen etasje. Jeg kunne sitte og holde på med lekene mine i flere timer, men plutselig ble innlevelsen brutt, og det var noe så vanvittig skremmende ved plutselig å bli bevisst stillheten omkring meg, å forstå at den hadde vært der hele tiden. Det kjentes som et plutselig tap av kontroll, som å våkne brått fra en deilig drøm og oppdage at man befinner seg i et stummende mørke.
Da Danny må bremse sykkelen fordi et tvillingpar, to gjenferd, blokkerer korridoren, er det mildt sagt guffent. Men som tilskuer er minuttene i forkant av denne konfrontasjonen faktisk de grusomste, kanskje fordi vi i stillheten gjenkjenner forventningen om det ubønnhørlige bruddet som må komme, og vi vet ikke hvordan det vil se ut, men vi vet hvordan det føles.
10.
Jeg kom til å tenke på scenen fra The Shining da jeg leste Heksene om igjen i vinter. For på samme måte som tilskueren blir oppmerksom på den truende stillheten som omslutter Danny lenge før han selv blir det, blir leseren av Heksene bevisst på det samme. I en passasje ganske tidlig i boka, befinner hovedpersonen seg ute i hagen der han bygger trehytte. Bestemoren, som han bor sammen med etter at foreldrene døde i en bilulykke, har fortalt ham alt om hvordan man gjenkjenner en heks, og mens han sitter oppe i treet og snekrer og koser seg, dukker det opp en kvinne like under treet. Kvinnen ber gutten komme ned, men på de lange hanskene og den raspende stemmen forstår han at hun mest sannsynlig er en heks som er ute etter å ta livet av ham. Med dundrende puls klatrer han høyere opp i treet, og der blir han sittende i flere timer, helt til det er mørkt og heksen har forsvunnet.
I den andre passasjen jeg har i tankene, har gutten og bestemoren tatt inn på et badehotell der de skal tilbringe sommerferien. Gutten har tatt med seg de to kjælemusene sine på ferie, og fordriver tiden på hotellet med å trene dem opp. Etter å ha blitt oppdaget av stuepiken og truet med at musene skal drepes av hotelldirektøren, begynner han å vandre rundt på hotellet på jakt etter et sted der han kan fortsette sine bedrifter usett. Da oppdager han ballsalen. Utenfor de høye dørene står det et skilt som informerer om at rommet er reservert «Det kongelige selskap til bekjempelse av barnemishandling», men salen er tom, og gutten sniker seg inn og gjemmer seg bak et skjermbrett. Der tar han fram musene og fortsetter å trene dem i ro og mak. Gradvis blir han mer og mer oppslukt av leken:
En dag skulle jeg eie et musesirkus! Jeg skulle ha en liten scene med et rødt teppe foran, og når teppet ble trukket til side, ville tilskuerne få se de verdensberømte musene mine gå på line, slenge seg i trapeser, slå saltomortale i luften, hoppe opp og ned på trampoliner og så videre. Jeg skulle ha hvite mus som red på hvite rotter. Rottene skulle galoppere i vill fart rundt på scenen. Jeg kunne se meg selv reise på første klasse verden rundt med mitt berømte musesirkus. Alle kongene og dronningene i hele Europa skulle selvfølgelig komme og se på.
Så, brått, hører han stemmer utenfor ballsalen. Dørene åpnes, og inn kommer nærmere hundre kvinner. Alle har hansker på hendene, og det tar ikke lang tid før gutten forstår at det er heksenes årsmøte han har forvillet seg inn i.
Det som først og fremst interesserer meg i disse passasjene, er ikke skildringene av heksenes ankomst, men hvilken tilstand gutten befinner seg i like før de fatale øyeblikkene. Gjennom språket mestrer Dahl å skape en lignende stemning som den i sykkelscenen i The Shining. For leseren virker øyeblikkene før heksene har dukket opp sterkere enn deres faktiske ankomst, for i barnet som glemmer seg selv, husker vi oss selv og våre egne fall ut i virkeligheten.
Opplevelsen av brått å falle fra den indre verdenen og ut i den ytre, tilhører barnet, men også den skrivende, tenker jeg nå. De eneste gangene jeg fremdeles kan bli livredd på den samme måten som disse barna er, er etter i lang tid å ha vært oppslukt av en tekst. Når konsentrasjonen omsider brytes og det er blitt kveld, er kroppen full av adrenalin, og med ett dytter stillheten i leiligheten meg i brystet, eller lyden av skritt i etasjen over blir så intens at jeg innbiller meg at de kommer fra et av rommene i min egen leilighet. Da kjenner jeg en voldsom redsel som jeg nesten aldri opplever lenger. Og kanskje bærer denne plutselige angsten i seg barnets manglende tvil på hvorvidt livet er verd å leve, og derfor også barnets redsel for å dø. Den står i motsetning til depresjonen og apatien, tenker jeg nå, frykten man føler idet man rives ut av en verden der man har glemt seg selv. Den er liv, slik skrivingen og lesingen også kan være det: en forvandling fra grå tåke til skarpt lys.
Oslo, vinteren 2016.