Om Akaeke Emezis «Freshwater»
Faber & Faber, 2018
Roman 240 sider
Denne anmeldelsen står på trykk i Vinduet 2/2019. Bestill abonnement her!
Akwaeke Emezi går høyt ut med sin romandebut «Freshwater», som tar for seg de filosofiske spørsmålene rundt forståelsen av væren. Den nigeriansk-tamilske kunstneren og forfatteren åpner med denne boka en dør til den komplekse igbomytologien, og skriver frem en krevende, metafysisk erkjennelsesreise.
Handlingen begynner i Nigeria, hvor vi møter en allvitende forteller som refererer til seg selv som «we». Dette vi-et åpner historien med en slags grotesk skapelsesberetning: «The first time our mother came for us, we screamed». «We» forteller om en tid før de ble født, og Emezi etablerer slik en uhyggelig stemning helt fra begynnelsen av.
Barna som kommer og går
Romanen blir fortalt gjennom tre fortellere, som alle deler den samme fysiske, jordlige kroppen. «We» er den dominerende stemmen, men også perspektivet til den nesten monsterlignende «Asughara» vies mye plass. Den siste fortelleren, «the Ada», snakker mindre med sin egen stemme og blir i større grad snakket om av de andre to, til tross for at de tre entitetene er relativt enige om at kroppen «tilhører» henne. Men koblingen mellom dem er ikke først og fremst knyttet til en fysisk væren.
Igbofolket, som Emezi selv er født inn i, er en etnisk gruppe som opprinnelig stammer fra Nigeria, med et eget språk, en egen kultur og religion. «Freshwater» er dypt forankret i denne kulturen, og derfor vanskelig å trenge gjennom uten en klype forkunnskap. Den tradisjonelle igboreligionen odinani er basert på troen på en spirituell verden (Ala Muo), en overordnet Guddom (Chiukwe), små og store guddommer som jordgudinnen (Ala), ulike ondsinnede og godsinnede ånder, troen på forfedre (de levende døde) og magiske krefter (Ogwu). Troen er med andre ord både monoteistisk og polyteistisk. Takket være de misjonerende koloniherrene er dagens igboer hovedsakelig kristne, men odinani-religionen er fremdeles i live, og det er fra denne hovedkomponentene i Emezis historie er hentet. Sentralt står fenomenet ogbanje, som mange lesere vil huske igjen fra Chinua Achebes roman «Things Fall Apart» (1958), og som refererer til et barn som syklisk veksler mellom å dø og å bli født – på igbo betyr ordet «barna som kommer og går». Igbofolket tolket ogbanjens eksistens som en spøk orkestret av ondsinnede ånder for å plage en uheldig familie, og de rammede barna kunne gjenkjennes på deres bisarre, usammenhengende oppførsel.
Den fysiske kroppen til Ada inneholder flere av disse ogbanje-åndene. Emezi forteller oss at Ada er en bro mellom to verdener – de fysiske og den spirituelle. Uroen i barnet skapes av at åndene ikke ønsker å forholde seg til den fysiske verden og prøver å rømme fra den. «We»-fortelleren, for eksempel, argumenterer for den menneskelige værens grusomhet ved å vise til Jesus’ vonde opplevelse av å ha en kjøttkropp. «We» forteller oss at Jesus ikke lenger bryr seg, og derfor ikke svarer på menneskenes bønner, på grunn av traumene påført ham på ved å eksistere i en fysisk kropp.
«We» utviser i det hele tatt en enorm forakt for mennesket, og holder lange enetaler om behovet for å knuse barnet for å fri seg fra kroppen det eksiterer i. Ada tvinges til å skade seg selv for å tilfredsstille stemmene i sitt eget hode. Hun begynner å stille spørsmål ved om hun virkelig finnes – stemmene som drar henne i så mange retninger blir for sterke for henne. Løsningen hennes blir å forsvinne inn i litteraturen, som en moderne utgave av Flauberts Emma Bovary.
Galskap og virkelighet
De ulike stemmene har hver sin måte å fortelle på, og alt fra stemning til syntaks endrer seg når kapitlene skifter forteller. «Freshwater» veksler mellom jordnære og kroppslige beskrivelser, og drømmeaktige, halvfilosofiske betraktninger i et eventyraktig språk. Disse språklige hoppene gir liv til boka. Den eteriske, halvguddommelige «we» er den som i hovedsak står for de lange passasjene med filosofiske betraktninger. Disse er tidvis ganske tynne og substansløse, noe som gjør leseren tilbøyelig til å stole mer på de to andre, mye mer jordnære stemmene. Spliden i sinnet til Ada forsterkes ved at de ulike stemmene ofte gjør narr av hverandre og argumenterer for ulike synspunkt.
Det hele resulterer i spenstig lesning, samtidig som jeg som leser både ble forvirra og skremt av «Freshwater». Jeg klarte etter hvert å komme frem til at redselen bunnet i at jeg ikke umiddelbart forsto hva som foregikk. Min egen virkelighetsforståelse strittet imot romanens insistering på en annen virkelighet. Denne gnisningen ser vi også i Ada, som slites mellom en vestlig forståelse av selvet og et indre liv som nekter å la seg innordne disse rammene.
Emezi skriver troverdig om galskap og virkelighet i en ny og frisk kontekst. Skillelinjene mellom drøm, sykdom og en alternativ virkelighetsforståelse er aldri helt klare, og «Freshwater er derfor ikke en roman som lar seg lese helt uten kamp. Det er tøft å bli konfrontert med sin egen ignoranse overfor andre kulturer, og Emezi klarer å lokke frem en sterkt negativ, nesten kroppslig reaksjon mot det som i fortellingen presenteres som selvfølgeligheter. Det blir en demonstrasjon av hvor dypt forankret man er i sin egen virkelighetsforståelse, og av den iboende uviljen mot forandring.
Utfordringene som kommer fra å leve med en fot i én kultur og en fot i en annen, er noe Emezi selv lever med. Som Ada flyttet hen fra hjemlandet til USA for å studere, og hen har også endt opp med å definere seg som en ikke-binær person. «Freshwater» kan leses som en reise mot å finne seg selv og sine egen identitet: Ada finner først ro når hun forsoner seg med hva hun er, og velger å leve med sine demoner. Adas selvrealisering kommer til syne gjennom en utvikling i språket hennes: Det siste kapittelet er skrevet fra hennes ståsted, i et trygt og selvsikkert språk.
Emezi stiller store spørsmål, om hva det er å leve og hvordan mennesket kan eksistere. Romanen kan også leses som en grunnleggende kritikk av kolonialismens vold, men Emezis innfallsvinkel er ny. Utgangspunktet er hva som ble frarøvet folket – av religion, virkelighetsforståelse, kultur og identitet – men Emezi utforsker først og fremst hvilket resultat volden har på folkets spiritualitet, og hvilken ødeleggelse vold kan påføre menneskesjelen.
Litteratur
Mbaegbu, C.C. (2015) A Philosophical Investigation of the Nature of God in Igbo Ontology. Department of Philosophy, Nnamdi Azikiwe University, Awka, Nigeria
Ilechukwu, S.T.C. (2007) Ogbanje/abiku and cultural conceptualizations of psychopathology in Nigeria. Mental Health, Religion & Culture, Volume 10, 2007 – issue 3, p. 239-255
Denne meldinga står på trykk i Vinduet 2/2019. Grunna ein redaksjonell feil står ho med feil byline i papirtidsskriftet, som her er retta opp.