Fra Vinduet 2/2013.
Jeg møtte henne i Bangkok. I baren på Four Seasons Hotel. Jeg hadde spist middag på hotellet – spesialiteter som chicken biryani, mutton korma, curried powder crab, og en fremragende australsk rødvin – Penfolds Grange. Så gikk jeg over i baren for å ta en night cap. Det skulle forandre mitt liv.
Det nærmet seg midnatt. Jeg ble møtt av en overraskelse. Musikk slo meg i møte. På podiet sto en vakker ung kvinne med en mikrofon i hånden. Hun var høy, slank, i fotsid midnight blue kjole, og med det sorte håret hengende frem over den venstre skulderen. Hun kunne minne om Anita O’Day. Stemmen hennes var varm, myk, dyp og swingende. Hun var en sensasjon. Det var tydelig at hun hadde hørt Billie Holliday og Ella Fitzgerald. Sikkert også Frank Sinatra. Hun sang The Great American Songbook – Night and Day, ‘S Wonderful, How About You, Blue Moon, My Blue Heaven, Moonlight in Vermont, Anything Goes. Bare mine favoritter. Jeg var i den omtalte syvende himmel.
Hun hadde en avdeling Cole Porter-glansnumre – From This Moment On, Just One of Those Things, Love for Sale …
I pausen inviterte jeg henne over til bordet mitt. Og hun kom virkelig og satte seg. Hun så på meg med et smil. Med en gang begynte jeg å rose sangen hennes. Sangen hennes, stemmen hennes, holdningen hennes, smilet hennes, måten hun beveget hendene på, holdt hodet på. Jeg ba henne om å fortelle om seg selv, hvordan hun var blitt en så fremragende sangerinne. Hvordan hadde hun lært seg alt dette?
Hun var fra Filippinene og var på turné sammen med sin onkel, som ledsaget henne på piano. (Han spilte elegant i en Teddy Wilson-swingende stil.) 16 år gammel fikk hun jobb på kjøkkenet i en amerikansk militærbase i Manila. Her lærte hun amerikansk, som hun snakket flytende. Militærbasen hadde en stor radiostasjon som spilte musikk døgnet rundt. Amerikansk pop og jazz. Hun må ha vært en eksepsjonell musikalsk begavelse. Etter hvert lærte hun alle melodiene og sangtekstene. Hun hadde et repertoar på over 100 sanger, og hun frydet seg over å synge. Hun sa at det hadde gitt livet hennes mening og innhold. Soldatene på basen ble begeistret for sangen hennes og ba henne opptre på nattklubben. Der fikk hun fast jobb. Hun fikk det som kalles suksess. Hun begynte å spille inn plater.
Så spurte hun hvor jeg kom fra. Jeg svarte at jeg kom fra et land på den andre siden av kloden, et land hun aldri hadde hørt om, Norway. Jaså, Norway? Joda, det landet visste hun godt om. Hun hadde hørt om Norge. Hun hadde sett programmer om Norge på fjernsyn. Hun visste at hovedstaden het Oslo, og at om vinteren var det masse sne i Norge, og at folk gikk på ski og skøyter. Jeg ble helt imponert. Hun kunne til og med si «takk» på norsk. Så var pausen over. Hun takket meg og ga meg en stor klem. Hun gikk opp på podiet, bøyde seg over pianisten og hvisket ham noe i øret. Så kom hun frem og begynte å synge. Hun sang: Kjæm du i kvell så står nykjeln i døra