Leder, Vinduet 1+2/2020
I en tidlig fase av koronapandemien, var det et kort øyeblikk mulig å forestille seg at den skulle tilby en eller annen lindring av vår påvirkning på naturmiljøet. Først som brannøvelse, en demonstrasjon av at global, politisk handlekraft er mulig. Deretter som våpenhvile, en mulighet for andre arter å gjenvinne en slags balanse. I det minste nok til å gjøre seg synlige, nok til et glimt av hvordan naturen utfolder seg uten oss. Bilder på internett, av klar himmel over storbyer og delfiner i Venezias kanaler, utløste jubelrop som stilnet i det vi tenkte på hva det var vi jublet for. Visst var det en merkelig trøst å se på tallene for klimagassutslipp i denne perioden, som en sarkastisk speiling av grafene over antall smittede. Men hvem ville vel fortsette den ene grafens skråning på betingelse av den andres stigning? Delfinene, kanskje.
Det var dessuten en fattig trøst: Den anslåtte nedgan- gen i utslipp for året er ikke større enn at vi er nødt til å gjenskape den hvert år de neste 30 årene for å holde oss innenfor Paris-avtalens 1,5-gradersmål. Bildene av delfiner i Venezia, viste det seg, var ikke engang tatt i Venezia.
Skal vi forestille oss mulige fremtider å strekke oss etter – eller «utvide vår fornemmelse av hva som er mulig», som Bernhard Ellefsen skriver i sitt essay om Kerstin Ekman
og naturen i dette tidsskriftet – er det fortsatt litteraturen som tilbyr det mest velutstyrte laboratoriet. Ekmans forfatterskap bugner av erkjennelsen om at naturen finnes uavhengig av dens mennesker, at den vil fortsette å finnes når vi en dag er borte. Men det uten å tegne opp noe skarpt skille mellom oss og den. Planeten er nemlig ikke et sted menneskene fant og bestemte seg for å kolonisere. Den er ikke, som planeten i Tarkovskys og Stanisław Lems Solaris, omsluttet av en fremmed vilje vi må forhandle med. Sivilisasjon er også natur. Vi er også planet.
For meg som gjesteredaktør for dette ene dobbeltnummeret, har de siste månedene ikke gått som planlagt. Det er neppe noen overraskelse for leseren at pandemiens forrykkelser også gjorde seg gjeldende i produksjonen av Vinduet som innenfor alle andre av livets områder.
Ta for eksempel Ane Farsethås’ artikkel om Yukio Mishima, som etter planen skulle krones med en reise til noen av forfatterens og forfatterskapets nøkkelsteder i Japan. Den reisen ble det aldri noe av. Jeg tør si at resultatet likevel er blitt svært lesverdig, og kanskje vel så opp- lysende som det ville blitt med mer japansk tilstedeværelse (og mindre plass til bøkene av og om den uforlignelige japaneren). La bare ikke Mishimas handlinger inspirere til å følge hans eksempel.
Mye har da også gått som planlagt. Noen av bidragene har dessuten fått en nyhetens interesse vi ikke hadde regnet med. Det gjelder særlig Mette Karlsviks tekst om hvordan islandsk litteratur reagerte på finanskrisen («på- begynt» da hun satt askefast i en leilighet i Reykjavik for ti år siden); Elise Winterthuns lesning av boligutviklingens språk; og Hanna Stoltenbergs essay om såkalte ASMR-vi- deoer og forsøk på å forene kropp og internett – aldri har vel så mange følt akkurat det behovet som denne våren. Maria Horveis utforskning av sjangeren «kvinner som skriv om livet med sin berømte betre halvdel» vil nok også fremstå ekstra betimelig for mange. Kanskje kan vi håpe på at våren 2020 utløser en boom innenfor denne sjangeren.
Andre bidrag igjen, er svar fra skribenter som er blitt bedt om å forholde seg til pandemien direkte. Men at vi hadde tilgang på den lesende legen Ottar Gadeholt, som kunne dra veksel på kunnskapen sin i en anmeldelse av Hanne-Vibeke Holsts bare to år gamle krimroman Som pesten, om en nyansatt pandemikoordinator i Verdens helseorganisasjon (!), var ren flaks. Den teksten finner du på nummerets siste sider, sammen med hele ti andre anmeldelser.
I begynnelsen av romanen Solaris, sitter den nyankomne forskeren Kelvin ombord i romstasjonen og blar i et bind av den fremmede planetens vitenskapshistorie. Gjengivelsen av det som står der, blir til et langt parti om forskningen på planeten – en sammenfatning
av hundre år med fremskritt, feiltagelser og debatt – som kan minne om utredningene i Jules Vernes romaner. Når jeg leser det på nytt nå, ser jeg parodien i dette partiet, hvor tydelig det er et uttrykk for Stanisław Lems episte- miske skeptisisme (pokker, skulle bestilt et essay om ham). Men da jeg leste det for første gang som tenåring, var det dette litt kjedelige partiet som fylte meg med mest energi. Tanken på å sitte isolert i et kosmisk bibliotek, svevende over en uforståelig planet, men med tilgang på alt av god og dårlig menneskelig tenkning, var uimotståelig for en usikker, ung mann. Dette biblioteket finnes i verden, og det ligger en time sør for Gøteborg. Jan Myrdal heter kosmonauten, og du kan møte ham og biblioteket hans på neste side.
God reise.