Oversettelsens verden kryr av metaforer som prøver å beskrive de nesten uhåndgripelige prosessene som er involvert når vi oversetter, når vi flytter begreper, ideer, lyder og visjoner fra ett språklig felt til det neste. Oversettere kan framstilles som piloter, som guider og fergemenn, som brobyggere eller rett og slett broer i seg selv, som kulturformidlere og meglere, som speditører, bud, flyttefolk, sendemenn og ambassadører. Metaforene er magneter for refleksjon. Ved sine små og store forskyvninger av lyd og mening åpner de dybder innover, nedover og til siden. Ordet metafor er kanskje også en brukbar metafor i seg selv.
Når du kjører langs en gresk motorvei og du møter en lastebil med påskriften ΜΕΤΑΦΟΡΕΣ – «metafores» – er det mest sannsynlig en flyttebil.[1] Sjåføren og de andre i bilen vil være profesjonelle flyttefolk, sånne som frakter møbler og andre ting mot betaling. I lasterommet er det mer eller mindre meningsbærende gjenstander som skal ut av sin tidligere kontekst og over i noe nytt. Flyttefolkene utfører det arbeidet som gjør den nye innrettingen mulig. De er oversettere.
Er alle mennesker egnet til å flytte? Enhver kan kanskje lære hemmelighetene ved å løfte tunge ting. Du trenger ikke å ha en svulmende muskuløs kropp for å gjøre det, flyttefolk er ofte overraskende slanke. Det handler mest av alt om teknikk. Ganske mange av oss har tatt i et tak og hjulpet venner fra en bolig til den neste. Slik blir penger spart, og å være med på en flyttedugnad innebærer også å delta i en happening av gjensidig glede. Vips, så er lasset flyttet.
Et helt vanlig piano
Da jeg var fjorten, spurte naboen under oss om jeg og en venn, som akkurat da var på besøk, kunne hjelpe ham å flytte et piano. Han hadde kjøpt instrumentet gjennom en avisannonse. Det var ikke et flygel, lovet han, bare et vanlig, borgerlig oppreist klaver. Hans svoger – en mann som var kjent for å drikke ut over tørsten – skulle også være med og dessuten ta med seg en venn, en tjukkas som eide en Ford Transit. Tjukkasen skulle være sjåfør, men ville ikke være i stand til å hjelpe til med å bære. Til det var han altfor tung selv. Ryggen var ikke god, som han sa. Etter litt nøling fra vår side lovet naboen å betale oss 50 kroner hver for jobben. Han hadde – med rette – ord på seg for å være gjerrig.
Vi kjørte opp til selgerens leilighet ved Carl Berners plass i Oslo og gikk opp noen mistenkelig smale trapper til fjerde etasje. Pianoet ble betalt i kontanter, og svogeren ga oss kroker og stropper han hadde lånt fra et profesjonelt flyttebyrå. Vi visste lite om kunsten å håndtere tunge ting, og et piano, selv om det altså ikke var et flygel, er tungt, ja. Men i det minste visste vi at det ikke er nødvendig å løfte gjenstanden høyere enn et par centimeter opp fra gulvet. Så vi regulerte stroppene og fikk pianoet raskt ut av leiligheten og ut på reposet, der vi satte det ned.
Så var det trappene, de altfor trange trappene. Nå klødde vi oss i huet. Vi måtte justere stroppene på nytt, og sakte, sakte flyttet vi beistet nedover, trinn for trinn, trapp for trapp (profesjonelle gjør dette utrolig mye raskere). Én etasje. To etasjer. Vi byttet plass. Å gå nederst er forskjellig fra å gå øverst. Ny posisjon krever bruk av andre muskler. Så, i den nest siste svingen av den altfor trange trappen, fikk svogeren for mye av tyngden mot seg. Han knelte. Skrik og forbannelser! Blod og tårer! Hundrevis av kilo pianomasse hadde dyttet ham ned til neste repos med en pankromatisk eksplosjon av (dis)harmonisk vibrerende pianostrenger. Den altfor tunge vekten hadde til slutt landet på svogerens venstre fot og knust et av beinene i foten. Svogeren ble hentet av en ambulanse og fraktet i hui og hast til legevakten nede i byen.
Siden pianoet nå hadde tatt hele veien ned de siste trappene på egen hånd, var oppgaven med å bringe det ut til varebilen ikke så vanskelig. Vi justerte stroppene. Den tjukke sjåføren sluttet seg til oss (han kunne visst gjøre mer enn han hadde signalisert i utgangspunktet). Hvordan vi fikk børen opp til naboens leilighet, er ikke mye å fortelle: Trappen i vår bygning er mye bredere, og naboen min bodde bare én etasje opp. Svogeren fikk seg sykemelding for den ødelagte foten og ville ikke være i stand til å gjøre stort annet enn å drikke i seks uker. Han var ikke så misfornøyd med det.
Knust av litterær bør
Er denne historien en brukbar metafor? Et bilde på behovet for profesjonalitet i flytting, også flytting av ord, også i oversettelse av tekst? I kraft av å være kritiker som til tider anmelder oversettelser av mer eller mindre kommersiell litteratur, kan jeg si at ja, den er det. Jeg har sett mer enn ett eksempel på metaforisk beinbrudd og oversettere som blir knust av en altfor tung litterær bør. Invalidisert.
De som utførte disse oversettelsene, var sannsynligvis ikke ekte flyttefolk da de påtok seg oppgaven. De var enten slik vi var: unge gutter med rett utstyr for hånden, men med utilstrekkelig erfaring og trening. Eller de var sklerotiske autopiloter som sjanglet nedover de litterære trappene i ørska. Kanskje på en dårlig dag, en dagen derpå. Dessverre hyrer forlagsbransjen slike folk i altfor mange tilfeller. Det er mange grunner til det. Oversettere er en begrenset ressurs. Hva de faktisk gjør når de oversetter, er i stor grad ukjent. Forskningen stirrer på oversettelse med stadig større interesse, for er ikke egentlig oversettelse alt, over alt, hele tiden? På ett eller annet nivå flytter meningene seg uopphørlig mellom formatene, fra skrift til lyd, fra bilde til bevegelse, fra språk til dialekt, fra kvinner til menn. Mye skjer uten at vi enser det, men det finnes også operatører som er spesialister i å løfte og buksere meningene, betydningene, stemmene, opp og ned trapper. Men hvem er de?
Et forbrytergalleri av oversettere
Et tema som ennå ikke er fullt belyst i den translatologiske forskningen, er oversettersosiologien. Hvor kommer de fra, hva har de lært, hvor er de å finne? Hva er deres klassebakgrunn og habitus? Oversetterne er ikke så lette å få øye på, ikke bare på grunn av håndverkets iboende usynlighet (det er ikke uvanlig å mene at de beste oversettelsene er de som ikke oppfattes som oversettelser, altså der prosessen er tryllet bort), men også på grunn av den enkelte utøvers individuelle tilbøyeligheter. Mange oversettere synes usynlighet er helt fint. De har ikke noe ønske om å stå i et rampelys og bli offentlige personer. For verden er de en skjult yrkeskategori, og er ikke det helt greit?
Det kan likevel ikke være tvil om at en bedre forståelse av hvem som faktisk utfører den litterære flyttejobben, må være nyttig for kritikere så vel som for forskere og forfattere, ja, alle som ønsker å begripe hva det er som foregår i oversettelsesprosessen. Oversettere er mennesker av kjøtt og blod, med personlige historier, forskjellige fra hverandre. Forskningen forutsetter ofte en tenkt, projisert modelloversetter som er mer eller mindre tilstrekkelig egnet til å gjennomføre det man mener er nødvendig for å hanskes med oppdraget. Men både for forskere og kritikere er det fort gjort å glatte det individuelle særpreget hos oversetterne bort. Det kan være mer enn nok med forfatterens og leserens egen personlighet. Trenger vi enda en personlighet i kabalen?
Ja, oversetteren har et kjønn, en alder, et arbeidssted, en familie, en hobby, en bokhylle, et sett med traumer, en kronglete personlig historie, en hund. Hver og en har egne styrker og svakheter og komplekse sett med eksentrisiteter. Oversetteren er en han eller en hun, ikke en «den», ikke en mekanisert, ideell automat, ikke en utydelig flokk av kvekkende gjess. Oversettere er bærere av uforutsigelige kompetanser og strategier, de er illusjonsmakere, tryllekunstnere og svindlere – når de er virkelig gode, får de publikum til å tro at trikset ikke finnes.
Så la oss ta en titt på mitt private album av typer som opererer i dette håndverket, denne kunstformen. Jeg konsentrerer meg her om litterære oversettere og ignorerer for øyeblikket tekniske oversettere, filmtekstere og tolker – selv om mye av diskursen er gyldig også for disse kategoriene. Med litterære oversettere mener jeg profesjonelle leverandører av tekst ment for publisering, normalt hos et forlag. Oversettelsene gjøres for penger, men betalingen er ofte ikke nok til å sette brød på bordet for hele familier. Mange litterære oversettere er avhengige av eksterne inntekter for å få det til å gå rundt.
Skikkelsene jeg presenterer, kan ha likheter med faktiske levende personer, og dette er ikke rent tilfeldig. Jeg har naturligvis brukt folk jeg kjenner eller har møtt eller hørt om for å lage dette galleriet. Selvfølgelig kan mange av oss ha trekk fra flere enn én av disse kategoriene, og jeg forventer ikke at noen reelle oversettere vil kjenne seg igjen som én av disse. Oversettere er uforbederlige individualister, og de vil nok insistere på egen unikhet og betakke seg for å inkarnere en arketyp. Her er ikke desto mindre samlingen min.
1. Eremitten i hulen, nonnen i klosteret, munken i cellen
Selv om innvånerne i de religiøse institusjonene i vår tid er stadig synkende, er noen av de gjenværende munkene og nonnene fortsatt engasjert i oversettelser. Historisk har disse meglerne spilt en viktig rolle i å bevare, transformere og spre tekster. Også i vår tid finnes munke-arketypen, også utenfor klosterveggene.
Overraskende ofte møter vi oversettere som bærer il sacro fuoco – den hellige ild. Oversettelse oppleves som en opphøyet aktivitet, en sublim oppgave, en tjeneste man yter for Gud og evigheten. Deres livsverk er ikke nødvendigvis knyttet til et bestemt religiøst system, men er absolutt overjordisk i samfunnsøkonomisk forstand.
Disse oversetterne er dypt troende, de tror på verdien av litteratur, metafysikken i det skrevne ord. De er tempeltjenere – voktere av skriftens uutslukkelige flamme – og ganske ofte infisert av fandom. Ikke sjelden vil de foreslå for forlagene å utgi uselgelige bøker fra et språk de tilfeldigvis kan. De føler at de gjør noe udiskutabelt godt for menneskeheten ved å bære sin byrde.
2. Den forbannede poeten på loftet
Mang en forfatter kan ikke tjene sitt daglige brød ved bare å føye sammen egne rim og resonnementer. Mellom sine kreative anfall ønsker dikteren seg gasjerte oppdrag, gjerne oversettelser, fra sitt faste forlag, men også fra andre (dette kanskje i hemmelighet). Og slike oppdrag finnes, både som utfordringer og som plaster på sårene, men den sanne poet vil hele tiden føle at han kaster bort sitt talent på litteratur av ringere lødighet.
Også derfor vil han alltid være sen med å levere det bestilte manuskriptet. Han vil ha brukt opp forskuddet, og ganske ofte må dikterens kjæreste, kone og/eller eks-muse utføre jobben. Ikke sjelden har poeten publisert oversettelser under sitt eget navn, mens han altfor godt vet at den uhellige byrden ble båret av kvinnen i skyggen.
3. Baronessen
Hun er en fin dame og kan være en virkelig aristokrat eller en klone som opptrer i rollen. Eller hun kan være en vanlig borger med edle tanker eller feit lommebok. Hun kan være kona til en ambassadør og sløse bort sitt liv i luksuriøse omgivelser med mye fritid. Hun er vant til å trives i allslags forskjellige kulturer og språk. Hun kjenner viktige personer – forfattere, forleggere, agenter og journalister.
Når hun endelig går lei av shopping og mottakelser, vil hun glede seg med denne interessante aktiviteten. Den er mer givende enn kniplinger, broderier og puslespill, og langt mindre krevende på et sosialt nivå enn filantropi. Baronessene kan være ganske effektive, de jobber raskt og selvsikkert, bryr seg ikke for mye om filigransnøyaktighet, men prioriterer den gode leseropplevelsen. Hun kan holde det gående i årevis, stadig mer effektivt. Lønnen trenger ikke være overdådig, men hun nekter å jobbe gratis. Hun er da tross alt proff.
4. Stakhanovisten
Aleksej Grigorjevitsj Stakhanov er den sovjetiske modellarbeideren som utførte enorme, triumferende mengder oppgaver. Han jobbet i gruvene og ble kjendis i 1935 som del av et tiltak for å øke produktiviteten og demonstrere hvordan det sosialistiske økonomiske systemet var overlegent alle andre systemer. Han ble utnevnt til «Helt av det sosialistiske arbeid» og var et framtredende medlem av kommunistpartiet.
På italiensk har navnet hans utviklet seg til et allment begrep: stacanovista. Det har vanligvis nedsettende konnotasjoner og viser til folk som knytter seg til jobben på en overdreven måte, folk som arbeider lange dager i høy hastighet med total intensitet og hengivenhet. Oversettere med den stakhanovistiske legningen kan for eksempel være journalister eller ansatte i andre redaksjonelle virksomheter. De setter seg til å oversette hver bidige kveld, helg og ferie, de jobber dag og natt, natt og dag – de er rett og slett avhengige av å gjøre ting, de er arbeidsnarkomane. De bryter alle rammer for produktivitet, påtar seg gjerne fryktelig vanskelige jobber med trange tidsfrister – og ofte utfører de jobben forbløffende bra.
5. Akademikeren
Kanskje en universitetsprofessor som jobber med en revidert oversettelse av noen utvalgte renessanseballader, bruker årevis på å gruble over hvert eneste ord og egentlig
ønsker å aldri bli ferdig med sin bragd. Professoren holder en rekke foredrag om prosessen både før, under og etter at oppgaven er fullført. Professoren – og hans eller hennes assistenter – vil forakte massemarkedet og de intellektuelle dvergene som befolker de litterære gruvegangene. Ethvert forsøk på å påskynde prosessen for å oppfylle en publiseringsdato vil bli sett på som en majestetsfornærmelse – en crimen laesae maiestatis.
Disse oversetterne vil dominere kongresser, seminarer, diskusjoner om essensen i oversettelse, og de vil gråte sine obligatoriske krokodilletårer over den kulturelle degenereringen av dagens moderne mennesker. Hvordan skal det gå med vår verden når gresk og latin ikke lenger læres på skolen!
6. International kids
Noen mennesker bare ender opp som tospråklige uten at de noen gang planla eller siktet mot det. Ikke bare som avkom av tverrkulturelle ekteskap, det kan også være fordi foreldrene jobbet i utlandet og hadde med seg ungene noen år, eller fordi de selv etter hvert møtte en å elske i et fremmed land. Det sistnevnte skjedde med meg. Du lærer språket så fort, fordi du er ung, forelsket og ivrig etter å uttrykke så mange ting. Du plukker opp setninger og metaforer med lekende letthet, du dukker ned i populærkulturen, ser på TV og leser blader, du får venner, jobber og går på fest.
Deretter, når du kommer hjem, vil et forlag med behov for noen med akkurat din språklige kombinasjon smigre deg inn i oversettelsesfeltet. De sier: «Du er den eneste som kan gjøre denne jobben!» Da tror du at du er valgt på grunn av din spesielle kompetanse og dine unike kvaliteter, men senere finner du ut at du var «den eneste» fordi alle de andre hadde sagt nei til akkurat den jobben. Men nå er du hekta. Oversettelse er gøy, og du hadde allerede grodd fast i den oversettelsesmessige væremåten den gang da du ustanselig måtte finne betydningen av de søte ordene din kjære hvisket deg i øret.
7. Husmoren strandet i et lavkostland
Hun har oppdratt barna sine i sin manns land, hun har klamret seg til, eller gradvis gitt opp, det tospråklige prosjektet med å benytte begge språkene i oppdragelsen av barna. Nå har de gått til sengs, gubben er ute, TV er kjedelig, og det er fristende å jobbe litt for å få seg en egen bankkonto hjemme i det fjerne hjemlandet. (I mange land, tro det eller ei, kan kvinner fortsatt ikke ha bankkonto uten sin ektefelles samtykke.)
Når barna er «store nok» og mannen forlater deg til fordel for en yngre trofékone, har du allerede opparbeidet deg et yrke, og du kan flytte hjem og begynne å tjene virkelige penger, helt for deg selv. Hvis skilsmissen har skjedd i et tilstrekkelig patriarkalsk samfunn, vil du få en raus månedlig sum for å finansiere dine grunnleggende behov. Lønnen fra oversettelsene kommer som bonus, og den kan du bruke på teaterbilletter og reiser. Du blir nesten baronesse.
8. Svindleren
Livius Andronicus var en tospråklig eks-slave i den romerske republikken, aktiv i det tredje århundre f.Kr. Han er den første dokumenterte oversetteren i europeisk kultur, og han brakte den greske Odysseen over til latin – med betydelige friheter. Han klippet og limte, fant på egne ting og skapte noe ganske annet og nytt. Ved å gjøre det utvidet han det den gang fattigslige latinske språket sterkt. Plutselig kunne man snakke om store ting også på morsmålet der i Latinia.
En generasjon eller to etter ham, i det andre århundret, gikk poeten Ennius enda lenger da han tvangsflyttet den homeriske verden inn i en romersk kontekst med sitt storslåtte episke verk Annales. Det gjenfortalte og omformet det greske materialet for å tilfredsstille den romerske republikkens økende selvtillit. For å rettferdiggjøre sin skamløse bemektigelse og forvandling av kildene påsto Ennius at han var Homers reinkarnasjon. Slik ble han fri til å gjøre akkurat hva han ville, og på denne måten fikk han plassert den gryende latinske litteraturen på nivå med dens greske forgjengere. Kilden og målet ble identisk på et metafysisk nivå.
Også i vår egen tid kan vi noen ganger mistenke at enkelte oversettere benytter dette trikset. Kanskje som serie-inkarnasjoner? De fordyper seg så intenst i den opprinnelige forfatterens sinn og adferd at de nesten tror de er ett med kilden. Dermed kan de bevilge seg all den frihet de ønsker. De er allmektige og kan produsere leservennlig litteratur, og i den forstand gjør de et utmerket arbeid, men er de egentlig svindlere? Setter de litteraturen i vanry og fare? De tror vel ikke selv på reinkarnasjonen?
9. Den utrangerte skrivemaskinen
Som i de fleste andre yrker blir utøverne av oversettelse mer rutinerte med årene og kan klare stadig større byrder på kortere tid. De vet hvor skoene trykker, hundene ligger begravet og lumske feller lurer. De er blitt venner med alle falske venner. Litteratur er blitt til endeløse serier av bokstaver, ord og setninger – ofte kjedelige. Bøker er så fulle av seige klisjeer og stereotype plot!
Oppdragsgiverne, forlagene, har mange gode grunner til å fortsette å benytte disse trofaste leverandørene. De kan sine kommaregler, de er diskrete og underdanige overfor teksten og oppdraget, og de avskyr forestillingen om at oversetteren har en egen stemme. Teksten skal bare ha én stemme: forfatterens. Uansett hvor flat den viste seg å bli.
Viktigst av alt: De har styring på tiden. De leverer når de skal. Punktlig. Dette blir ofte framhevet som en oversetters viktigste egenskap. De er velbrukte og fungerende skrivemaskiner, de har sine oppslagsverk på hylla, de vet så inderlig vel at litteratur også er en vare. De trenger ikke bry seg med å lære seg avanserte nettsøk med strenger og anførselstegn, Google Maps, krysspeiling på Wikipedia, Urban Dictionary eller internasjonale diskusjonsfora. De vandrer rundt i fremmede byer med gamle kart og lar unge hipstere i Buenos Aires snakke med hverandre på klubbsju-dialekt. De gidder ikke kaste bort tid på å kontakte forfatteren for å få klarhet i skjulte referanser. De føler seg som baronesser, hevet over slikt.
Og forlagene er selvforskyldt blinde. De er vant til at skrivemaskinene leverer akseptabelt arbeid – en gang i tiden ble de jo prisbelønt. Teksten trenger ikke gjennomgå mer enn en lett språkvask før den kan gå i trykken. Tid spart er penger spart. At litteraturen smuldrer og flater ut på denne måten, er bare utilsiktet, collateral damage.
10. Teamarbeideren
En av de flotteste historiene om et oversettelsesfellesskap handler om produksjonen av Septuaginta, den greske oversettelsen av Toraen i det tredje århundre f.Kr. Det finnes forskjellige versjoner av hvordan dette foregikk. En versjon er at sytti «eldste» ble innkalt av den egyptiske herskeren Ptolemaios II for å gjøre jobben på sytti dager. Kildeteksten ble imidlertid ikke delt opp i sytti deler, slik man kunne forvente. Nei, alle oversetterne skulle oversette hele teksten, i hver sin celle. Da de sytti dagene var over, ble de sytti versjonene sammenliknet, og det viste seg at de alle var helt identiske. Dette var et bevis på at arbeidet hadde foregått med guddommelig inspirasjon. Den hellige teksten var blitt forvandlet til en like hellig tekst.
Moderne oversettere kan ofte mangle tilstrekkelig guddommelig inspirasjon til å få oppdragene like raskt unna som Septuaginta-gjengen gjorde. Når tiden blir for knapp, kan jobben bli hakket opp i biter slik at flere kolleger i et team tar hver sin parsell for å framskynde prosessen. Vanligvis vil en av dem fungere som en slags kaptein på skuta og prøve å harmonisere resultatet. I verste fall kan en slik oppgave ta mer tid enn å oversette hele teksten fra bunnen av.
Såkalte ghost-oversettere er kanskje ikke så vanlig i Norge, men utbredt for eksempel i Italia. Det er folk som jobber anonymt for mer berømte navn – eller de er stafett-oversettere som tar sine regelmessige tørner med serielitteraturen. På sin måte er de også septuagintanere. De legger seg i selen for å behage oppdragsgiveren, de er alltid beredt, nesten som en speidertropp. De vil neppe oppnå samme prestisje som sine hellige forfedre, men la oss ikke glemme at selv de sytti «eldste» forble skjult i anonymitetens slør.
11. Den uforvarende amatør
For en del unge litterater som ikke vet hva de skal gjøre med livet sitt, byr oversettelse seg fram som en mulighet. Med en ordbok og en håndfull fremmedspråklige venner forestiller man seg at gjenoppbyggingen av en tekst fra et annet språk ikke bør ta så mye mer tid enn bare å lese den. Kan det være så vanskelig å flytte begrepene på tvers av landegrenser? Er det så mye tyngre enn å flytte et piano ned trappen?
Ganske mange håpefulle oversettere gir opp før de blir gode nok til virkelig å nyte jobben og tjene et ålreit levebrød. Tidligere tok forlagene seg av slike nykommere, hjalp dem gjennom de innledende fasene, tok dem i hånden og fulgte dem gjennom jobben. Nå er det mye kaldere der ute. Hjelpeløse amatører blir overlatt til seg selv, de kaster bort energi og kunnskap på produksjon av uleselige bøker, og slik ødelegges litteraturens anstendighet. Det er ingen lystig historie. Disse stakkarene er oversettingens sanne ofre.
12. Den pasjonerte (gjerne pensjonerte) lærer
Enkelte lærere konverterer til oversetteryrket når de ikke orker mer av elevers kjas og mas og freidige kunnskapsforakt. I tekstens labyrinter er det fortsatt mulig å se grammatikk, å skjelne «lengre» fra «lenger» og «overfor» fra «ovenfor», mens slikt i klasserommet nærmest blir ansett som tegn på senilitet. Lærere er på et vis profesjonelle språkmennesker, men kan til tider bli litt for glade i å ha rett, i å få rett – ja, og bli retthaverske.
Læreroversetteren er språkvaskernes skrekk, for de vet så inderlig vel hvorfor de har gjort som de har gjort. Ikke sjelden er også språkvaskeren lærer, og da kan det bli heftig fekting med virtuelle pekestokker over forlagsredaktørens pult. Aller verst blir det når læreroversetteren gir seg til å ta forfatterne i skole. «De kan jo ingenting!»
13. Den moderne profesjonisten
Alle de foregående typene har sine grunner til å godta lav betaling. Men den enorme veksten i oversettelsesbransjen de siste tiårene har økt etterspørselen etter reelle fagfolk. Et nytt korps av utøvere har vokst fram, ofte godt utdannede, seriøse utøvere med behov for å leve normale liv basert på en anstendig inntekt. De kan være medlemmer av litterære kulter med tro på den hellige ild, de kan gjerne også selv være poeter, men de vil ikke godta knapper og glansbilder som betaling.
Altfor ofte må de imidlertid skynde seg på en skummel måte. De tar også litt for mange oppdrag med litt for korte frister – både på grunn av den utrygge frilanstilværelsen som deltakere i det moderne prekariatet og på grunn av forlagenes maniske opplevelse av evig hastverk. De får ikke nok tid til å jobbe seg grundig inn i dypet av tekstene, til å plante ordene og la dem slå rot, vokse og bli modne for innhøsting. Heller ikke disse får den hjelpen fra forlaget som de burde ha fått. Forlagene har angst for å bruke mer enn det absolutte minimum på språkvask og korrektur. Den moderne profesjonelle oversetteren befinner seg i en klemme. Selv om oversetternes mange fellesskap tilbyr gratis bistand til nykommere, er de i bunn og grunn overlatt til seg selv når de skal utvikle sitt håndverk.
Dette er ikke de naive amatørene fra forrige avsnitt, de som famler seg inn i ukjent terreng uten kart og kompass. Nei, disse kan ha fulgt kurs i litterær oversettelse på høgskoler og universiteter, men de må fortsatt produsere minst femten–tjue bøker før de når en brukbar arbeidshastighet og får øynene opp for hva som skal til for å få til reell litterær kvalitet. I denne fasen produseres det mye litterært avfall. Mange mesterverk har dødd i oversettelse fordi jobben ble gitt til en nybegynner med en altfor kort frist.
Så mange metaforer
Det er tvilsomt om de faktisk eksisterende oversetterne vil kjenne seg igjen i slike kategorier. De vil derimot muligens kjenne igjen visse kolleger. Selv er vi mindre håndgripelige, vi er sammensatte mennesker med trekk fra så mye – ikke minst fra de tekstene vi har formet, og som har formet oss. Vi blir smittet av metaforene, vi må stadig ut på flyttefot.
Oversettere er både svindlere, eremitter og baronesser. Vi er nybegynnere og utrangerte skrivemaskiner. Vi er ydmyke tjenere, og vi lider av stormannsgalskap når vi påtar oss å flytte hele fjell av ord over dype kløfter og svimlende juv.[2] Vi kan gå fra den ene typen til den andre, vi kan utvikle nye sider og vokse på store oppgaver. De litterære knoklene og senene kan bli sterkere av et brudd eller to. Vi kan legge ut buksene når vi er blitt for trinne. Og vi kan sy lapper på en utvasket frakk.
Oversettere er alt, overalt. Ikke hver og en av oss, ikke hele tiden, men noen av oss, noen ganger. Vi produserer enorme mengder materiale som kan anmeldes og kritiseres og brukes av forskere fra mange ulike fagområder. Vi ser på hverandre – de lærde, kritikerne og oss – og vi gjenkjenner ansikter, litt deformerte av speilene, akkurat slik alt det vi produserer, er. Og det er noe vi må like. Det er jobben vår.
Det er ikke sikkert oversettere trenger synlighet, synliggjøring. Ikke for enhver pris, ikke for enhver tilskuer. Allmenne lesere må gjerne tro at alt går av seg selv, at alle forfattere egentlig skriver norsk, og at oversettere egentlig er programmerbare, bløte maskiner. Men oppdragsgiverne, forleggerne, kundene, og forskerne, translatologene og metaforikerne, og kritikerne, kulturredaktørene og styregrossistene kan ha godt av å minne seg selv på at alle masser av arbeidende folk består av individer, og at individene er nettopp det: ikke-reduserbare enheter. Med andre ord: folk, altså.[3]
[1] Umberto Eco benyttet denne doble bunnen i ordet «metafor» som eksempel ved flere anledninger. Se for eksempel «Mezzo e messaggio – quei cortocircuiti al tempo delle mail. Una riflessione su quanto il modo di comunicare influenzi il contenuto della comunicazione. Da McLuhan a oggi» (Medium og melding – kortslutninger i e-postens epoke. En betenkning om hvordan kommunikasjonsmåten påvirker innholdet i kommunikasjonen. Fra McLuhan til i dag) i La Repubblica 13.09.2014. [2] Litteraturkritiker Tor Eystein Øverås hevdet i et intervju med Morgenbladets Lasse Midttun 23.02.2012 at oversettere er stormannsgale: «Oversetterne er ikke lenger fornøyde med å være formidlere, slik kritikerne er, de vil være kunstnere. Jeg synes de er blitt litt stormannsgale.» [3] Noe av stoffet i denne artikkelen har vært benyttet ved tidligere anledninger, ikke minst i et essay skrevet på engelsk, «Magic and metaphysics in translation – A translator’s voice on translation and translation research» til boka Voices on Voices: Linking Agent and Text Perspectives in Translation Studies, som er under utgivelse i serien «Benjamins Translation Library» på John Benjamins Publishing Company. Under arbeidet med denne norske artikkelen lekte jeg med maskinoversettelse av den engelske teksten – med forbløffende resultater. Noen ting var helt OK, andre ting var blitt merkelige, og veldig mye var bare helt sprøtt. Hvor var det blitt av stilen og stemmen i det jeg hadde skrevet? Hva slags stemme hadde jeg egentlig hatt på fremmedspråket engelsk? Høres jeg like eksentrisk ut når jeg snakker fransk? Hvilke uttrykksmåter er dømt til å forsvinne i maskinens tannhjul? Her finnes det materiale til ytterligere forskning, ja.