Doris Lessings viktigste roman, The Golden Notebook, kom ut i London i 1962. Først tretten år senere forelå Pax-boka Den gylne notatbok, oversatt av Mona Lange.
På linje med Virginia Wolfs Et eget rom (1927), Simone de Beauvoirs Det annet kjønn (1951), og Sylvia Plaths Glassklokken (1963) kom romanen til å bli stående blant de tydeligste uttrykkene for de store endringene i kvinners levekår og kulturelle uttrykksmuligheter i forrige århundre.
70-åra var omveltningenes tid i Norge. Alt som hadde med mann, kvinne og kjønn å gjøre, sto på spill i dette tiåret. Kvinnebevegelsen vokste fram, det internasjonale kvinneåret i 1975 bidro til å forsterke og forlenge de mange kvinnegrupperingenes innspill til nye måter å tenke på og være på. Bøker, skjønnlitteratur og sakbøker, spilte en meget viktig rolle og satte premissene for mye av debatten.
Doris Lessings mer enn ti år gamle roman kom som en tent fakkel inn i den norske debatten. Birgit Bjerck, selv en sentral figur i kvinnebevegelsen, var Pax-redaktøren bak den norske versjonen. Den omfangsrike romanen ble lest i filler, rost av mange, diskutert, undervist i ved universitetene, samtidig som den ble definert som «lite skjønnlitterær» og utdefinert av andre.
Romanens sammensatte form, dagbøkene med forskjellige farger: rød, svart, blå og gul, gjorde den lett krevende å lese. Samtidig ble den disparate formen oppfattet som en realistisk beskrivelse av en moderne kvinnes virkelighet, oppdelt og med sprikende krav: mor og elskerinne, politisk aktiv, utearbeidende og karrieresøkende, hjemmearbeidende omsorgsgivende. Anna Wulfs vanskeligheter var den moderne etterkrigskvinnens vanskeligheter. Forsøket på å leve som «fri kvinne» møtte hindringer over alt, også i hennes egne tanker om seg selv.
Doris Lessing ble voksen i første halvdel av forrige århundre. Men forfatterlivet hennes hører hjemme i den siste halvdelen. På 70-tallet var hun en samtidig med oss unge. Denne boka løftet oss inn i litteraturen.
I ettertid – ikke minst denne uka, etter at Doris Lessing døde, 94 år gammel i London – er Den gylne notatbok blitt karakterisert som en «feministbibel» og forfatteren utropt til et slags «feministikon».Slike merkelapper har en tendens til å historisere og ufarliggjøre.
Det kunne være morsomt å utfordre noen av dagens travle, multitaskende, lesende og taleføre småbarnsmødre: Børst støvet av Doris Lessings mest berømte roman – og gi oss 70-tallsmødre en ny generasjons vurdering av boka!
Hvor plasserer romanen seg i dag, trettiåtte år senere: som litteratur, som problembeskrivelse og idébank? Eller på kortform: hvordan går det i dag med «kvinnen, mannen, arbeidet, kjærligheten, galskapen og hverdagen – og romanen»?
