Brás Cubas’ posthume memoarer, skrevet av Machado de Assis og først utgitt i Brasil i 1881, er en perfekt bok for nordmenn i 2013. Og Brás Cubas, hovedpersonen som skriver sin egen selvbiografi etter å ha avgått ved døden, er en herre vi alle har noe til felles med. Han er grenseløst selvopptatt. Svulstig og storslagen. Håpløst forelsket. Og ikke minst har han et skarpt blikk for det sosiale spillet – eller nærmere bestemt: Sin egen plass midt i det sosiale spillet, og hvordan resten av verden sakte dreier rundt og rundt ham selv.
*
I en debattartikkel i Morgenbladet 30. mai i år var Pierre Bourdieus sosiologi oppe til diskusjon. Det dreide seg først og fremst om arven etter Bourdieus bok Distinksjonen. Spørsmålet var om det i dag er blitt for mye kultursosiologi – den voldsomme bevisstheten rundt egen smak og estetiske preferanser har ført til at ingen lenger bryr seg om selve kulturopplevelsen eller idéinnholdet i den. Det eneste som betyr noe er hva man signaliserer. Den bergensbaserte sosiologen Vegard Jarness hevdet imidlertid at denne selvrefleksiviteten overfor egen smak og posisjon ikke er noe nytt: Franske kunstnere og intellektuelle har alltid holdt på med slikt. Og, kunne han lagt til, den brasilianske eliten på slutten av 1800-tallet.
Brás Cubas, for eksempel, er grenseløst opptatt av sin egen posisjon. Ikke så mye av egen smak, men av hva han sier og gjør, og hva alt dette til syvende og sist signaliserer. Han er på generell basis veldig opptatt av seg selv: De fleste tanker som blir tenkt er små kunststykker. De fleste bevegelsene er vel verdt å legge merke til for resten av Rio de Janeiros befolking. Og kjærligheten, den er vanskelig, mye vanskeligere enn Brás Cubas hadde fortjent. Men han jobber hardt med den, og leverer ambisiøse lesninger av kvinnenes handlingsmønstre. Tidlig i boken prøver den unge Brás å kurtisere en pike ved navn Eugênia – «nyperosen». Ved en anledning, når de to skal møtes i et middagsselskap, har hun kledd seg i overkant hverdagslig. Brás Cubas bemerker halvsnurt: «Eugênia unnlot å pynte seg for meg den dagen. Jeg tror i alle fall det var for meg hun ikke pyntet seg.» Hvem har vel ikke tenkt i de baner selv?
*
Bras Cubas’ posthume memoarer er utgitt i 1881. Brasil hadde på dette tidspunkt vært uavhengig siden 1822, i 69 år. Slaveri var fortsatt lovlig og utbredt. Rundt fire millioner slaver havnet i Brasil, atskillig flere enn i USA, anslagsvis rundt 35-40 prosent av alle slaver ført ut av Afrika. Både eierne av de store kaffe- og sukkerplantasjene på landsbygda, og den merkantile fiffen i storbyene, var entusiastiske slaveeiere. Fotballen hadde enda ikke kommet til landet, sambaen eksisterte ikke – kun forløpere som lundu, maxixe og choro. Rio de Janeiro var Brasils hovedstad, med rundt en halv million innbyggere. Litt under halvparten av dem var slaver.
Faren til afrobrasilianske Joaquim Maria Machado De Assis var veggmaler. Moren vaskehjelp. De to var ikke lenger slaver da Machado ble født i 1839. Moren vasket hos en rik familie, som tok Machado og foreldrene under sine vinger. Den unge gutten ble tatt vare på, og ble dermed en del av en tradisjon hos Brasils bemidlede, som lenge hadde hentet inn agregados – afrobrasilianske ynglinger som gjerne fikk undervisning i piano, latin og bordmanerer, som samtidig var en slags nesten-hushjelper, men med ekstra «rettigheter» i forhold til slavene. Slik sørget rikfolket for å knytte lojalitetsbånd ned til den svarte underklassen. Machado og hans like måtte på sin side føre en ambivalent, forvirrende tilværelse som utvalgt og spesiell, men samtidig underordnet og ikke helt godtatt som reelt, likeverdig menneske.
Kanskje var denne bakgrunnen viktig når Machado utviklet sitt særegne blikk for overklassens pinlige, navlebeskuende tilværelse. Brás Cubas’ posthume memoarer åpner med hovedpersonen og fortellerens død, og fortelleren omkom på grunn av en oppfinnelse: «En idé kastet seg opp i trapesen jeg har i hodet, og begynte å utføre de dristigste akrobatiske krumspring som tenkes kan.» Ideen var et helt nytt plaster, et «sublimt remedium» som skulle lindre menneskets melankoli. Men Brás blir sittende i kaldtrekk under arbeidet med plasteret, og pådrar seg lungebetennelse. Det ennå uferdige sublime remediet førte dermed til sin potensielle skapers død, i stedet for å lindre tristhet.
Boken fortsetter med fortellerens barndom og ungdom. Hans familie er blant Rios ypperste. Brás er selvsagt tiltenkt store oppgaver av sine foresatte. Innen medisinen? Jussen? Politikken? Kanskje kirken? For fortelleren er det egentlig ett fett. I sin historie hopper han raskt bukk over skolen – den var kjedelig. Studietiden i Lisboa lider samme skjebne, i likhet med «vandreårene» i Europa rett etterpå. «Jeg vil ikke fortelle noen verdens ting. Gjorde jeg det, måtte jeg skrive en reisedagbok og ikke mine memoarer, som kun skal handle om mitt livs essens og indre gehalt,» skriver han.
Vips er vi tilbake i Rio, og et av romanens hovedtema: Forholdet mellom Brás og hans herskerinne, Virgília. Riktignok bruker ikke de Assis ordet herskerinne i sin beskrivelse av de to, slik Cervantes gjorde da han i Don Quijote (1605-15) skildret forholdet mellom Don Quijote og hans Dulcinea. Men de to skjønnlitterære parene har noen likhetstrekk. Begge er håpløse prosjekter. Både Brás og Don Quijote er tåpelige dårer, hvis tankeverdener kolliderer fullstendig med den fysiske, observerbare virkelighet. De to heltene har forsvunnet inn i sine respektive private univers, og bare et lite utvalg reelle hendelser siger gjennom sløret som har plassert seg foran øynene deres. Og ikke minst er begge beilerne fyrrig høystemte i språket de bruker om sine utvalgte. Men Brás Cubas’ posthume memoarer er alt annet enn en ridderroman. Fortellerens drømmekvinne Virgília er gift, og ektemannen Lobo Neves er en viktig politiker og embetsperson. Ved en anledning har Brás avlagt den da nygifte Virgília en visitt. Han brenner opp av kjærlighet, og foreslår at de skal rømme, til Europa, til provinsen eller en hemmelig gate i byen – hvor som helst! Deres kjærlighet er sterk nok til å overleve overalt. Men, overraskende nok: den utkårede drar på det. Hun begynner etter hvert på en bekymret mumlen om ektemannens følelsesliv. Brás forbløffes. «Jeg gikk bort til vinduet og begynte å tromme med fingrene på karmen. Virgília kalte meg til seg, men jeg ble stående der ved vinduet, syk av sjalusi. Hadde jeg bare hatt ektemannen der, ville jeg ha kvalt ham … Og nettopp i dette øyeblikk dukket Lobo Neves opp i hagen. Men frykt ikke, bleke leser, slapp av, ikke en dråpe blod vil falle på denne siden. Så snart jeg fikk øye på Lobo Neves vinket jeg til ham og hilste ham med noen vennlige ord.»
Brás har også en tendens til å ta i bruk nokså blaute klisjeer når han skal beskrive sin kjære. «Virgília var min sjels pute, en myk, varm, velduftende pute i et putevar av brodert dunlerret.» Kanskje hadde Machado de Assis lært slike fraser gjennom sin daglige brødjobb. Han jobbet i en årrekke som journalist, og skrev i tillegg skjønnlitteratur – historier, poesi og noveller – for magasiner og dameblader. Hans første romaner var romantiske dramaer – mye av hans tidligere skriverier dreide seg om ekteskapelige problemer og frivole drømmer hos Rios kvinnelige overklasse. Da Brás Cubas kom ut i 1881 hadde den 42 år gamle skribenten gitt ut fire romaner, tre diktsamlinger og to novellesamlinger. Han hadde også pådratt seg et sammenbrudd, i 1878, muligens var han overarbeidet, og etter dette fikk skriveriene et nytt sting, en mer tydelig satirisk brodd. Og ikke minst en mer eksperimentell form.
*
Som Susan Sontag påpeker i forordet til den nye norske oversettelsen (Ka forlag, 2013), må Laurence Sterns Herr Tristram Shandys liv og meninger ha vært en inspirasjonskilde. Tristram Shandy er også en fiktiv selvbiografi, men der Brás Cubas begynner etter at fortelleren er død, starter historien om Tristram Shandys liv før hovedpersonen er født. Begge lever alt i alt nokså hendelsesløse liv, men har den samme tendensen til forfengelig ordbruk når de mange ikke-hendelsene skal forklares. Deres vage filosofiske og politiske ambisjoner forblir uten mål og mening, og de er begge usedvanlig opptatt av nesen. Brás Cubas slår eksempelvis, etter et resonnement om en aldrende hattemaker, fast at det finnes to hovedkrefter i verden: «Kjærligheten, som gjør arten tallrik, og nesen, som underordnet arten individet. Formering, likevekt.» Og så følger et nytt kapittel.
I likhet med mange virkelige brasilianske politikere på 1800-tallet, havnet Brás Cubas i maktens korridorer på bakgrunn av familietilhørighet og handelsforbindelser. Han er i parlamentet fordi det forventes av ham – det er ingenting han ønsker å få gjennomført med sin politiske virksomhet. Til slutt føler han likevel at det er på tide å gjøre et framstøt, inspirert av sin venn Quincas Borba, og dennes revolusjonerende filosofi humanitismen – som Brás forøvrig følger så samvittighetsfullt han kan. Brás’ lobber i justisdepartementet, deltar i underkomiteer og trakterer en minister uten portefølje med te, før han til slutt inntar talerstolen. Spørsmålet han vil utrede: Er det ikke en god idé å minske størrelsen på nasjonalgardens uniformsluer? Talen – som inkluderer referanser til greske Hippokrates, legekunstens far, og generalen Filopoemen – får blandet mottakelse. Noen mener det hele var sludder (Brás blir fornærmet), mens andre tar den som bevis for at opphavsmannen står i opposisjon til regjeringen (Brás blir forferdet). Forslaget blir ikke vedtatt, men Quincas Borba klapper sin venn på skulderen – vel gjennomført debut på talerstolen, og for et briljant språk!
*
En annen litterær slektning av Brás er hovedpersonen i spanske Miguel de Unamunos Tåke (1914): Don Augusto. Enda en veltalende, retningsløs tåkefyrste med sans for stor kjærlighet og spektakulære tankesprang. Don Augusto fører til slutt en samtale med de Unamuno, bokens forfatter, der temaet er selvmord. Augustos tilfeldighetsstyrte liv har til slutt bare endt i tristesse, slik Brás heller ikke finner lykken ved å la seg føre som en fjær rundt blant Rios rikinger. En tredje ætling er Macunaíma, tittelkarakteren fra brasilianske Miguel de Andrades Macunaíma (1928). Macunaíma var ment å sammenfatte hele den brasilianske nasjonalkarakter, han er svart i det ene øyeblikket, hvit eller indianer i det neste, han forflytter seg fram og tilbake over det gigantiske landet på en-to-tre, han antar ny form og utseende etter som stemningen krever det. Hele Brasils historie og samtid trykkes sammen i Macunaímas liv – på samme måte som Brás, på dødsleiet, i en langtrukken feberfantasi helt i starten av hans posthume memoarer, først antar skikkelsen til en kinesisk barberer, så omformes han til Thomas Aquinas Summa theologica før han igjen blir menneske og fraktes rundt av en flodhest, som plasserer ham på en fjelltopp hvorfra han ser alle «raser og folkeslag», alt som er avlet av hat og begjær, hele historien og alle nasjoner, all sorg og all glede, presset inn i en enkelt prosesjon. Det er storslått og skremmende, som leser kan man ikke annet enn å tenke: It’s a hard rain’s a-gonna fall. Og neste steg i romanen er at Brás blir født, hvorpå den underfundige humoren som kjennetegner store deler av boken, igjen tar over.
*
Brás Cubas forfengelige fortelling om seg selv har mye til felles med dagens internettbaserte selv-iscenesettelse. Ingen hendelse for liten til å dveles ved. Ingen tanke ubetydelig nok til å få seile sin egen sjø. Intet rosende ord så tilfeldig at det ikke fortjener omtanke og repetisjon. Som Brás i sin feberfantasi ser vi all verdens lidelse fare forbi, hvert sekund vi er tilkoblet. Men vi er ikke i stand til virkelig å gripe fatt i det problematiske og overdådige ved vår tilværelse i konsumerismens tid – vi lar det skure og gå. Brás Cubas posthume memoarer er en bok om det moderne mennesket i Norge i 2013, samtidig som den er en sylskarp harselas over Rio de Janeiros aristokratiske besteborgere på 1880-tallet. Går verden fremover, i det hele tatt?
*
Den andre Machado de Assis-boken utgitt av Ka forlag denne våren er Dom Casmurro. Boken kom ut første gang i Brasil i 1899, og forfatteren hadde rukket å bli 60 år. Slaveriet var opphevet og fotballen hadde kommet til landet. Sambaen var født, men fortsatt forbudt og en guilty pleasure for Rio-rikfolk som ville ut og «slumme» i helgene. Den store Jesus-statuen var blitt oppført på Corcovado-fjellet, rett overfor bydelen Tijuca der Brás Cubas levde store deler av sitt liv. De første favelaene begynte å vokse fram i åssidene rundt i byen. Brasil var gått fra å være kongedømme til republikk. Monarkisten de Assis deltok heftig i debattene rundt de nye styresmaktenes massakre av den uavhengighetssøkende bosettingen i Canudos i delstaten Bahía – en hendelse som senere har unnfanget litterære mesterverk som Mario Vargas Llosas Dommedagskrigen og Euclides da Cunhas Os Sertões.
Både Dom Casmurro og Brás Cubas er glimrende oversatt av Christian Rugstad, som tidligere har levert uovertrufne oversettelser av portugisiskspråklige klassikere som Fernando Pessoas Uroens bok og José Saramagos Det året Ricardo Reis døde. Nå fanger Rugstad presist både den særegne humoren i Brás Cubas og den noe biskere tonen i Dom Casmurro.
Også sistnevnte er en diktet selvbiografi, og begge bøkene er inndelt i korte, navngitte kapitler som gir en rask og drivende rytme. Men Dom Casmurro er alt i alt noe mer konvensjonell i formen. Det er den aldrende Casmurro som fører leseren gjennom sitt liv. Tilsynelatende fremstår han tilfreds nok, han klarer endog å smile litt av tilnavnet Casmurro – oversatt til herr Grinebiter – men etter som sidene blafrer, skjønner man at her stikker det mye under.
«Det finnes minner som ikke hviler før pennen eller tungen har formulert dem,» skriver den gamle grinebiteren. Han er i gang med noen meget nidkjære nærlesninger av diverse hendelser i ungdomstiden. Casmurro grubler – hvordan har egentlig ekteskapet og livet med hans kone Capitu vært? For å finne svaret, foretar han et dypdykk i eget liv, der han dveler ved detaljene, og ikke alltid er like tilfreds med det han finner. Fortelleren er full av tvil og svartsinn. Har Capitus kjærlighet vært oppriktig? Har hun vært utro? Har alt vært en illusjon? Han tillater seg ikke å glede seg over konas utstrakte armer og forsøk på forsoning, i det hun stadig prøver å trekke ham tilbake til seg. Han foretrekker å forbli bitter. Om Capitu i det hele tatt har vært utro, og all sjalusien dermed har vært grunnløs, forblir en gåte helt til man smekker igjen boken etter endt lesing.
Selv om Dom Casmurro er en mer tradisjonell roman enn Brás, byr også denne på stilistiske brudd. Som når fortelleren plutselig henvender seg til leseren, gjerne i sarkastiske tonefall: «Min venninne leseren, som åpnet denne boken for å slappe av mellom gårsdagens opera og dagens vals, vil ønske å lukke den brått nå som hun ser at vi nærmer oss en avgrunn». Eller i surrealistiske sekvenser, som da fortelleren først låner gamle, døde bøker, og deretter samtaler med bokormene han finner i dem om tekstene disse setter til livs.
*
Brás Cubas posthume memoarer preges av eksistensialistiske problemstillinger. Hovedpersonen makter ikke ta tak i sitt eget liv og oppriktig engasjere seg i sin samtid og sin familie. Søren Kierkegaard – hvis ironiske tone må ha vært en stor inspirasjonskilde for Machado de Assis – ville sagt at Brás henger igjen på det estetiske stadiet, der umiddelbar tilfredsstillelse er alt, og lykken vanskelig kan oppnås. Dom Casmurro er i større grad et psykologisk dybdestudium, som dystert viser hvordan menneskesinnet kan forvandle seg til en håpløs, stadig trangere labyrint.
Hvorfor er ikke disse bøkene, som begge, tross sine godt over 100 år på nakken begge føles relevante og forfriskende, oversatt til norsk før nå? Susan Sontag er inne på det i Brás-forordet: Lenge var ikke de Assis engang lest i Latin Amerika, men kun innenfor Brasils grenser. Veien ut i verden har vært lang og vanskelig, som den av ulike grunner var det for både Brás og Casmurro. At de to bøkene endelig har funnet veien til Norge, er en litterær begivenhet vi ikke kan regne med å få oppleve hvert år.
Machado de Assis, 57 år
***
Først publisert i V2 2013