Hvorfor er det bare kunsten som får være fri? spør du. Jeg vil spørre deg tilbake: Hvorfor ikke?
Kjære Olaug.
Jeg håper det er ok at jeg tiltaler deg på denne måten. Vi to har aldri møttes, og det finnes ingen nærhet mellom oss. Jeg har aldri lest noen av dine bøker, og du har nok heller aldri lest noen av mine.
Likevel skriver jeg til deg som om du var en venn, fordi jeg ønsker å holde dette på et personlig plan. Og på et kollegialt plan, fra en forfatter til en annen. Offentlig samtale er en vanskelig øvelse, og det siste jeg vil er at vi skal ende opp i en stillingskrig der vi begge er forpliktet av standpunkter vi allerede har inntatt. Derfor skal jeg være ærlig med deg. Jeg er ute etter å få deg over på min side. Egentlig tror jeg at du er der allerede.
I natt fikk jeg ikke sove. Det vil si, jeg sovnet som en stein foran en gammel episode av kriminalsjef Foyle. Men da jeg hadde lagt meg ble jeg liggende våken. Jeg tenkte på de hatefulle kommentarene som var kommet mot koreografen Mette Edvardsen på Facebook samme kveld. Og jeg tenkte på en kommentar du nettopp hadde publisert i Bergens Tidende, der du spør: «Kvifor er det berre kunsten som får lov til å vere fri?».
I et åpent brev til hedgefondmillonæren Are Søberg, nylig avslørt som sentral drivkraft bak en Facebook-konto vi begge kjenner navnet på, forteller Mette Edvardsen om sjikanen hun må leve med som følge av hans anonyme nettaktivitet. Hun skriver om offentlig ydmykelse, sjikanerende meldinger, og drapstrusler mot venner og kolleger. Det er sterk lesning, og hun er bare en av mange.
I kommentaren din i Bergens Tidende diskuterer du Are Søbergs anonyme nettaktivitet som et forsøk på å skape seg «eit fritt ytringsrom, slik som kunsten har». Det samme sier du om Laila Anita Bertheussens handlenett med påtrykt budskap, gjort kjent i en rettssak der hun ble dømt til 20 måneder i fengsel for angrep på demokratiet gjennom brannstiftelse, skadeverk og trusler.
Jeg lurer på hvordan du kunne finne på å skrive noe sånt.
Teksten din var illustrert med en tegning av Bertheussen som pisser på en teaterscene. Tegningen er en tydelig referanse til et mye publisert bilde fra det tyske teatret Volksbühnes oppsetning av Ibsens «John Gabriel Borkman» fra 2011. Bildet viser regissør og skuespiller Vegard Vinge, som i en dobbel rolle som Ibsens rollefigur Erhardt Borkman og maleren Caravadossi fra Puccinis «Tosca», spruter maling ut av rumpa på et lerret, til tonene av arien «Dammi i Colori». Scenen, som kom åtte timer inn i forestillingen, er en direkte referanse til Paul McCarthys «Painter» (1995), igjen en parodi på Jackson Pollocks drip paintings, der maling ble sprutet utover et lerret i et tilsynelatende tilfeldig mønster. En annen referanse er Christopher Nielsens «Selvportrett» (1990), der kunstneren studerer sitt eget rumpehull i speilet. Det henger i trappen til bokhandelen Tronsmo. Du har kanskje sett det er. Og ikke minst er tv-serien South Park en referanse, nærmere bestemt «Terrance and Phillip», en serie inni serien som tok prompehumor til et nytt nivå. Du har kanskje sett den også.
Are Søberg publiserte et klipp fra denne scenen på sin anonyme Facebook-konto den 9. desember 2019. Puccini var fjernet og erstattet med et ragtime-nummer. Ved siden av videoen spør Søberg «Er det ålreit å streve på jobb en mandags morgen for å finansiere scene-driting?». Kommentarfeltet lot ikke vente på seg.
Tre dager før dette skrev han følgende om forestillingene Vegard Vinge lager sammen med scenografen Ida Müller : «Forestillingene er typisk et slags freak show hvor de på scenen pisser, driter og blør, og deretter ruller seg nakne rundt i dette og/eller kaster dritten på publikum (…) For å bygge et alibi rundt støttesøkingen er forestillingene på papiret basert på Ibsens skuespill, og når disse forestillingene da settes opp i Berlin (hvor Vinge holder til) kan byråkratene begrunne millionstøtten med at de bidrar til å spre norsk kultur til det store utland».
Han publiserte også en prislapp. 37 millioner kroner, regnet sammen av 12 års kunstnerskapstøtte, fra 2013 og fem år inn i fremtiden, til 2024. Det norske teaterkompaniet Vinge/Müller mottar denne støtten til å lage forestillinger med opp til 60 involverte, i samarbeid med noen av Europas største – og for så vidt også mest prestisjetunge – teaterhus.
Dagen etter publiserte Nettavisen saken «Spruter maling ut rumpa – får 37 millioner i kunststøtte». Kilden var Are Søbergs anonyme Facebook-konto. Journalist var Espen Teigen, tidligere politisk rådgiver for Sylvi Listhaug, og mest kjent som forfatter av hennes mange kontroversielle poster i sosiale medier. Blant annet den som ledet til at hun måtte gå av som justisminister: «AP mener terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet. Lik og del». Jeg tror ikke det er tilfeldig at det var akkurat ham som skrev den saken.
I ukene som fulgte ble Vegard Vinge presentert med navn og bilde på en rekke høyrepopulistiske og høyreekstreme nettsteder, fra resett.no og document.no her i Norge, til den russiske propagandakanalen Sputnik News og det amerikanske nynazistnettstedet Daily Stormer. Sistnevnte mest kjent som sentral inspirasjonskilde for terroristen Dylann Roof, som for seks år siden gikk inn i en kirke og myrdet ni mennesker som var samlet for å lese Bibelen.
Alle disse publikasjonene nevner Are Søbergs anonyme nettkonto som kilde. At det er nynazistisk hets som kommer opp når du søker etter Norges viktigste teaterkunstner gjennom tidende på Google, er et direkte resultat av det du kaller Søbergs forsøk på å skape seg et fritt ytringsrom.
Hvorfor er det bare kunsten som får være fri? spør du. Jeg vil spørre deg tilbake: Hvorfor ikke?
Selv om Søberg skryter av å ha satt agenda internasjonalt kan han ikke holdes ansvarlig for hvordan sakene hans plukkes opp. Han kan kanskje heller ikke holdes ansvarlig for hets og drapstrusler i kjølvannet av det han skriver. Men han kan holdes ansvarlig for å skrive det. Og han kan holdes ansvarlig for å lyve.
Den 4. juli 2017 skrev Are Søberg på sin anonyme Facebook-konto: «Performancekunstner Mette Edvardsen får 1,9 millioner skattekroner i årslønn fra Kulturrådet for å holde på med DETTE». Teksten var ledsaget av et videoutdrag av Edvardsens forestilling «Black», produsert for 100 000 kroner i 2011. Mette Edvardsen har mottatt kunstnerskapstøtte på kr 1,9 millioner siden 2017. Hun har aldri mottatt 1,9 millioner i lønn. Dette visste Søberg. Om han ikke visste det da han publiserte, visste han det da han harselerte med dem som påpekte det for ham i kommentarfeltet til saken. «For meg» skrev Søberg, fremdeles anonymt, «spiller det ingen rolle om hun får 7,6 millioner kroner i form av lønn, «basisstøtte», «prosjektstøtte», bananer eller Kaptein Sabeltann-gullmynter».
Skal vi følge Are Søbergs logikk og retorikk mottar NRK-sjef Thor Gjermund Eriksen 6,6 milliarder kroner i lønn for å forfalske krigshistorien, som i Atlantic Crossing, eller vise Tobias Santelmann med løspenis i Exit. Teatersjef Kristian Seltun ved Nationaltheatret får to milliarder kroner i en tiårsperiode for å lage teite frokostmøter i samarbeid med tenketanken Civita. Ikke minst kan statsminister Erna Solberg heve en årslønn på omlag 1400 milliarder kroner for å angripe ytringsfriheten i beste sendetid.
Are Søberg visste at Mette Edvardsen ikke mottok 1,9 millioner i lønn. Han rettet det ikke opp før to og et halvt år senere. Innen den tid var løgnen delt tusenvis av ganger, og lest opp mot en million ganger. I den tiden visste Are Søberg hva han gjorde. Han visste at han spredde løgn. Resultatet av det kan du lese i Mette Edvardsens åpne brev til ham.
Det kan være gøy å rote med tall. Å avskrive essensielle fakta som regnskapstekniske detaljer.
Det kan vel til og med være gøy å lyve. Men det er ikke gøy for de du lyver om. Det er ikke gøy når leserne dine tror på det du sier, og bestemmer seg for å «gjøre noe».
Laila Anita Bertheussen dro på Black Box teater for å se forestillingen «Ways of Seeing» en novemberkveld i 2018. Hun likte ikke det hun så, og dro hjem og skrev en kronikk. Det hadde hun rett til. Hun politianmeldte forestillingen. Det hadde hun også rett til. Politiet henla anmeldelsen, og Bertheussen gjorde deretter noe hun er dømt til ubetinget fengsel for. Det hadde hun ikke rett til. Og den retten skal vi aldri gi henne.
Du skriver at du også ville reagert om noen hadde filmet huset ditt. Du skriver at du kjenner deg igjen i Bertheussens ytringsbehov. Ikke minst, skriver du, i veskene med trykte budskap.
Ikke minst? Er det flere av Bertheussens ytringer du kjenner deg igjen i? Og om så var, eller er. Du skriver. Det er hele forskjellen. Det er et privilegium å skrive. Men det er også en forpliktelse.
La oss si at jeg hadde fått en vill impuls, et vilt uttrykksbehov. La oss si at jeg fikk lyst til å tenne på min egen bil, tegne hakekors på huset mitt og sende trusselbrev til ledende politikere. La oss si at jeg fikk lyst til å terrorisere min egen familie, traumatisere kulturfeltet og det politiske miljøet, forårsake en regjeringskrise, og ikke minst sette en liten gruppe mennesker under enormt press, juridisk så vel som politisk og personlig. Alt for å hevne meg på noen jeg var fornærmet på.
Jeg ville satt meg ned og skrevet noe. Jeg ville lest en bok. Jeg ville løpt en tur i skogen. Åpnet en flaske vin og skravlet hull i hodet på kjæresten min. Låst døra til badet og danset utagerende til «Break Ya Neck» av Busta Rhymes. Noe sånt. Jeg har en kanal. Et fritt ytringsrom om du vil.
Bertheussen tente på sin egen bil, tegnet hakekors på huset sitt og sendte trusselbrev til ledende politikere. Hun terroriserte sin egen familie, traumatiserte det politiske miljøet, forårsaket en regjeringskrise, og satte tre kunstnere og en teatersjef under et enormt press: juridisk, politisk og personlig. Fordi hun ville hevne seg på dem.
Det er egentlig hele forskjellen.
Det er et privilegium å skrive. Et privilegium å bli lest. Men å behandle sine medmennesker med respekt er ikke et privilegium. Det er en forpliktelse. Vi plikter å finne et rom for våre ytringer der den respekten opprettholdes. Kunsten kan være et slikt rom. Et rom med noen definerte regler, der vi kan tillate oss å være, om ikke helt frie, så i hvert fall friere.
Det er et rom jeg selv bruker. Som du bruker. Som teaterregissør Vegard Vinge bruker. Som Bertheussen også brukte da hun bar nye vesker hver dag i rettssalen. Jeg kjenner ingen som har reagert negativt på dem. Jeg har tenkt at hun, tross alt, er kreativ og morsom. Men det forandrer ikke handlingene hun er dømt for. De fant sted i et rom der sanksjonene er strengere. Fordi de får større konsekvenser. De fant sted i virkeligheten, ikke i kunsten.
Jeg skriver dette fordi det finnes en primitiv diskurs i scenekunsten som tror at det er interessant å «iscenesette virkeligheten». En pervertert form for situasjonisme der det bare er å claime andre mennesker og si at de er del av verket ditt. Engelske Malcolm McLaren var en interessant mann på mange måter. Han var også en slik primitiv kunstner. I filmen «The Filth and The Fury» forteller han om verket sitt, en gruppe tenåringer som ble kjent som bandet The Sex Pistols. Det finnes en forferdelig trist scene i den filmen der vokalisten forteller om bassistens siste dager. Johnny Rotten og Sid Vicious. Mannen som en gang var Johnny Rotten begynner å gråte og ber regissøren skru av kamera. Så kommer stemmen til McLaren: «Creating something like the Sex Pistols was my painting, my sculpture, my little artful dodgers.»
Hadde Ways of Seeing»-teamet vært denne typen primitive kunstnere, kunne de ha gjort det samme. De kunne tatt Bertheussens handlinger, regjeringskrisen, Erna Solbergs angrep på ytringsfriheten, rettsaken, til og med veskene du skriver om, og kalt dem del av verket sitt. De kunne kalt Bertheussen sin «little artful dodger». Det gjør de ikke. De kjenner til den uoverstigelige grensa mellom kunst og virkelighet. Og den grensa er det viktig at vi alle kjenner til. I kunsten er vi frie. I virkeligheten er vi ikke det. Og derfor er det bare kunsten som får være fri.
Det betyr ikke at kunst står over loven. Det betyr heller ikke at kunst står over etikken. Men det betyr at kunst kan tolkes på en annen måte. På en av veskene sine skrev Bertheussen: «Jenta som lekte med Elden». Det kan bety at hun bevisst manipulerte forsvarsadvokaten sin, John Christian Elden, eller i det minste trodde at hun gjorde det. Men ingen brukte denne veska som indisium på det. For den kunne bety så masse annet også. Fortolkningsrommet er fritt, akkurat som ytringsrommet. Det er kunst.
Are Søberg ville også skape seg et fritt ytringsrom, skriver du. Slik som kunsten har. Eller kanskje heller, slik som kunsten er. Jeg tror du har et poeng. Jeg tror mye av kunstforakten og kunstnerforakten han har vært med på å nøre opp under kommer av at folk tenker at de selv kunne ha gjort det samme som de nå forakter. At de selv kunne ha vært kunstnere, i det minste at de selv kunne ha gjort greia si og fått stipend fra staten for det.
Jeg tror ikke det fordi jeg vet noe om Are Søberg, eller om de som sender hatmeldinger til dem han skriver om. Jeg tror det fordi jeg selv har kjent en sånn forakt. Og den har jeg kjent fordi jeg har ment at kunstens rom ikke har plass til meg. Jeg har tenkt at de som fyller dette rommet utgjør en slags overklasse. Ikke økonomisk, men mentalt, av folk som er frekke nok til å forestille seg at noen bryr seg om dem, og om det de gjør.
Jeg vet ikke hvor jeg har denne historien fra, men jeg refererer ofte til den: To venner står i et kunstgalleri. Den ene peker på et bilde. «Det der kunne jeg ha malt!» sier han. Den andre sier: «Ja, det kunne du. Men du gjorde det ikke.»
Jeg pleier å avslutte historien der. Men la oss for en gangs skyld gå et skritt videre og spørre hvorfor. Hvorfor malte han ikke dette bildet? Vi kan snakke om privilegier. Vi kan snakke om forpliktelser. Vi kan snakke om skam. Ja, kanskje vi nettopp skal snakke om skam.
For et par år siden hadde vi en ung poet på besøk på skolen. Vi diskuterte et dikt hun hadde skrevet hennes, fandenivoldsk og vellystig, fullt av slanke pikker, rideturer og solnedganger. Studentene elsket det. Jeg også. Og så sa jeg noe dumt. Jeg sa at jeg selv ikke kunne skrevet sånn. Jeg var jo en hvit mann som pusha 50. Jeg ville jo blitt cancelled om jeg prøvde. En student, en queer ung mann, avbrøt tankerekken min. «Men så skriv det da, for helvete», sa han. «Det er ingen som stopper deg!» De andre studentene smilte brydd og høflig. Jeg også. For jeg forsto at han hadde rett.
Ingen stopper meg. Ingen har noensinne stoppet meg. Men det er nesten som om jeg har villet at noen skulle gjøre det. Nesten som om jeg har villet skape meg en ytre fiende, til å sanksjonere meg. Kanskje nettopp for å slippe å innse at jeg dypest sett er fri. Fri til å skrive det jeg vil. Gjøre det jeg vil. Og ta ansvaret for det jeg gjør og skriver. For jeg vil også være et så godt menneske som mulig. Og jeg tror ikke det innebærer noen motsetning. Ikke egentlig.
Jeg kommer sikkert aldri til å skrive et dikt fullt av det jeg allerede nå ser for meg som et motstykke til poetens lange slanke pikker. Ordene er formet i munnen allerede, men det føles feil å sette dem på trykk. Imidlertid vet at jeg kunne ha skrevet det. Det er ingen som stopper meg. Ingen andre enn meg selv.
Jeg skriver dette fordi jeg tror at en viktig drivkraft for kunstforakt og kunstnerforakt nettopp er en følelse av å selv å ha blitt stoppet. En følelse av selv å ikke høre til den privilegerte eliten som får lov til å uttrykke seg. At kunstforakten er så sterk nettopp i Norge, tror jeg handler om at vi nordmenn allerede fra tidlig alder sosialiseres inn i skam over i det hele tatt å ville uttrykke oss kunstnerisk. Jeg kjenner på den skammen hele tiden. Min fremste forsvarsmekanisme for å takle den var lenge å slenge dritt om de som prøver å overvinne den. Inntil jeg bestemte meg for å prøve selv.
Kjæresten min kom inn i rommet nå. Jeg leste det siste avsnittet for henne. Hun hadde aldri tenkt på det på den måten, sa hun. Hun sa at det kanskje heller dreide seg om nytte. At en handling som ikke kan forklares i kraft av sin nytteverdi heller må være uttrykk for noe annet. For glede. Og at det kanskje er gleden som gjør folk så aggressive. Det er kanskje enda tristere.
Filmen «Man on Wire» fra 2008 handler om linedanseren Philippe Petit. Han som spente opp en line mellom tvillingtårnene på Manhattan og danset rundt på den i flere timer. Det som gjorde sterkest inntrykk på meg da jeg så den var intervjuene med de som hadde hjulpet ham. De som hadde båret vaiere, festet bolter, laget mat. Det hadde gått over tretti år, men fremdeles skinte øynene deres. De snakket om det som et avgjørende øyeblikk i livet. Det gjorde inntrykk fordi jeg selv har opplevd noe lignende, da vi satte opp Vegard Vinge og Ida Müllers «Vildanden» på Black Box teater i 2010. Da Hedvig hadde nedkjempet dragen, og A-has «Stay on these Roads» runget ut over teatersalen for siste gang, visste jeg at dette var et definerende øyeblikk i livet mitt. Og at det var et definerende øyeblikk i teaterhistorien. Jeg kjenner et rush av varme gjennom kroppen når jeg skriver om det. Om vi kunne få til dette, tenkte jeg, kunne vi få til alt. Noen uker senere traff jeg en kollega. Hun hadde reist til Norge for å se «Vildanden» på Black Box, og etterpå hadde hun blitt fylt av en merkelig energi. Hun hadde båret på en stor sorg, og «Vildanden» hadde gitt henne livslysten tilbake. Jeg vet ikke om noe større kompliment til en kunstner eller kunstverk. Å gi folk lyst til å leve videre. Det er vel det viktigste vi kan gjøre for hverandre.
Etter at jeg begynte å forsøke selv har jeg forstått at det å uttrykke seg kunstnerisk innebærer risiko. Det handler ikke bare om å dele noe personlig. Det handler om å tiltrekke seg oppmerksomhet for noe som ikke kan rettferdiggjøres, og være frekk nok til å tro at noen skulle finne på å bry seg. Kanskje til og med tro at noen ville sette pris på det du gjør. Det som gir deg glede. Det er å sette seg i en veldig sårbar posisjon. Det er jeg helt sikker på at du vet mye om.
Are Søberg har gjort det motsatte. Godt gjemt bak sitt eget dekknavn og sin egen dataskjerm har han fyrt løs mot forsvarsløse mennesker. Forsvarsløse, for om du ikke vet hvem som angriper deg, hvordan skal du da kunne forsvare deg? Han har løyet om dem, mobbet dem og pisket opp et hat som har ledet til sjikane, trusler og oppslag på nettsteder som kaller nazi-terrorister for borgerrettsforkjempere. Målet hans har vært å score politiske poenger i en debatt om skattepolitikk i Norge. Fagforeningskvinnen Sara Bell sa det på et seminar i forrige uke: Metoden hans er ynkelig. Det tror jeg nok at jeg skal si meg enig i.
Men la oss likevel, som et tankeeksperiment, anta at du har rett. La oss si at Are Søbergs anonyme uthenging av enkeltmennesker er frie ytringer, og skal diskuteres som frie ytringer, på lik linje som de ytringene vi kaller kunst. La oss si at han hadde funnet et etablert medium for sin fiksjon. La oss si han hadde skrevet en roman, og at hans internettpersona var en romanfigur som mobbet navngitte personer. Sjansen for at folk begynte å sjikanere dem han skrev om ville vært atskillig mindre. Men om det hadde skjedd, ville jeg forventet at han tenkte seg om grundig før han fortsatte. Slik jeg ville forventet det samme av enhver forfatter. Av deg, og av meg selv. Jeg ville vel gått så langt som å be ham om å slutte.
«Likevel er både offentlege Facebook-sider og vesker med bodskap i ei offentleg rettsak offentlege ytringar», skriver du til slutt «Av og til trur eg vi kunstnarar gløymer at dette også gjeld kunsten sjølv. Han er offentleg. Han provoserer offentleg. Reaksjonane kan også vere offentlege».
Kunsten er offentlig. Reaksjonene på kunsten kan være offentlige. Bertheussens vesker er offentlige ytringer. Så langt er jeg enig med deg. Det tror jeg alle er.
Jeg er imidlertid ikke sikker på at disse veskene er reaksjoner på et kunstverk. Jeg tolker dem heller som kunstneriske uttrykk for opplevelsen av å være siktet i en mye omtalt rettsak. Det er helt legitimt, og så vidt jeg vet har ingen prøvd å stoppe henne fra å bære dem. Derfor skjønner jeg ikke helt hvor de hører til i resonnementet ditt. Når det gjelder Bertheussens reaksjon på kunst, skrev hun en kronikk og politianmeldte et teater. Helt legitime offentlige ytringer. Da hun ikke fikk det som hun ville, angrep hun demokratiet gjennom hærverk, brannsstiftelse og trusler. At dette ikke var legitime ytringer, har domstolen slått fast. De var heller ikke offentlige. De var fordekte. Gjort i skjul med hensikt å legge skylden på noen andre. Jeg synes det er viktig å bemerke dette.
For det kunne nesten virke som om det var dem du skrev om.
Hva gjelder Facebook-siden der Are Søberg mobber navngitte personer, er vel denne offentlig på samme som et pissoar er offentlig. Alle har tilgang. Men Are Søbergs ytringer er ikke innlegg i en offentlig samtale. «Offentlig» er avledet av det tyske adjektivet «offen». Åpen. Det første man må kunne kreve av en offentlig ytring er at den har en åpen avsender. Søberg var aldri åpen. Han skjulte seg. Han ville skjult seg ennå, om han ikke var blitt avslørt. De han jobber sammen med skjuler seg fremdeles. Vi vil kanskje aldri få vite hvem de er.
Regissøren og dramatikeren Falk Richter var også til stede på seminaret. Han fortalte om rettsprosessene og hatkampanjene han var blitt utsatt for etter at en politiker fra det høyreradikale partiet AFD hevdet at bilen hennes var blitt påtent av teaterpublikum på vei fra Schaubühne, som viste en forestilling av ham. I en artikkel i Norsk Shakespeare-tidsskrift skriver han:
«The strategy of the far right is to attack individual artists because they are most vulnerable. They create false narratives and they pick out the most vulnerable person in the whole system, which is the actual creating artist who is often not backed up by the media or even by the theatre system. And they use the vulnerable spot: Create hatred against that individual and stir up an internet mob that violently demands to cut all funding of that artist and thus to destroy the career of that individual artist.»
Jeg vet ikke hva som motiverer Søberg og Bertheussen. Jeg er ikke så interessert i å finne det ut heller. Men de er ikke alene om metodene sine. De er del av noe mye større. Og mye farligere.
Kjære Olaug. I løpet av dagene som er gått siden jeg begynte på dette brevet er du blitt tildelt Fritt Ords pris for 2021. Den er jeg sikker på at du fortjener, og jeg vil gjerne benytte sjansen til å gratulere. Jeg tror nok også at jeg vil lese den siste boka di. Noe annet ville nesten vært uhøflig, så mye tid som jeg har brukt på dette, fremdeles uten at du vet det.
Jeg håper at jeg klarer å vekke noen tanker hos deg. Det er mange som ikke skjønner alvoret i det vi står overfor. Det vi må slåss mot. Og jeg tror at du vil kunne bli en viktig alliert i denne kampen. For jeg tror ikke at vi har noe valg.
Alt godt fra Jon
11. april 2021.
—
Jon Refsdal Moe (1974) er forfatter og professor ved Stockholms Konstnärliga Högskola. Tidligere teatersjef ved Black Box Teater. Siste utgivelse: «Rant 2» (2019).