Om Jordy Rosenbergs «Confessions of the Fox»
One World, 2018
Roman, 352 sider
Denne anmeldelsen står på trykk i Vinduet 2/2019. Bestill abonnement her!
Noe av det første som skjer da jeg begynner å lese «Confessions of the Fox», er at jeg blir usikker på om jeg kan engelsk. Halvparten av ordene i første setning er uforståelige.
«Jack Sheppard, the greatest Gaolbreaker and the most devoted, most thorough carouser of quim in all of London, is bound beneath the gallows beam at Tyburn, about to be hanged.»
Jeg leser videre, i håp om at teksten skal bli enklere å forstå.
«O God […] of Muff and Tuzzy-Muzzy and the Fruitful Vine.»
Heldigvis har forfatter Jordy Rosenberg gått til det uvanlige skritt å utstyre debutromanen med et omfattende noteapparat. Noteteksten opplyser at «carouser» betyr «deep drinker», og at «quim» betyr «pussy». Det gjør også «Fruitful Vine», «Muff» og «Tuzzy-Muzzy».
«Confessions of the Fox» ble av The New Yorker kåret til en av årets beste romaner i 2018, mens The New York Times’ anmelder kalte boken «deilig subversiv» og lovpriste den som en vekkelse innenfor den ellers homogene sjangeren «historiske romaner».
Det er det ustabile forholdet mellom fiksjon, metafiksjon og virkelighet som danner himmelen over verket. I et nesten 300 år gammelt manus satt til Londons underverden finner Dr. Voth, en desillusjonert, men hardtarbeidende forsker, at queer- og transpersoner figurerte som helteskikkelser allerede i 1703. Hvor kommer manuset fra, og hvem har skrevet det? Er det ekte?
True Crime – første bølge
Ekte var i alle fall de såkalte Newgate Novels, som ble publisert i England mellom 1820 og 1840. Betegnelsen stammer fra det beryktede London-fengselet som lå i Newgate street fra midten av 1100-tallet til begynnelsen av 1900-tallet. I Newgate-fengselet satt fanger i påvente av rettssaker og henrettelser, og med ujevne mellomrom sørget øverstkommanderende i fengselet for at det ble publisert rapporter om de innsatte. Rapportene, som ble gitt ut som The Newgate Calendar, var ekstremt populær lesning blant borgerskapet, mye som følge av at fangenes «cant» – slang – ble oversatt slik at det ble forståelig for de velhavende leserne.
I The Newgate Calendar ble forbryterne presentert gjennom en biografi, beskrivelser av lovbruddene de var dømt for, samt en angrende tilståelse gjengitt i førsteperson. Det var disse redegjørelsene som ble utgangspunktet for fiksjonen i Newgate-romanene. Her var heltene ofte kjeltringer, fanger og rømlinger – en romantisk og idylliserende framstilling av samfunnets fiender som gjorde at romanene ofte ble beskyldt for å skape et forlokkende inntrykk av kriminalitet.
Sammen med Charles Dickens’ «Oliver Twist» regnes William Harrison Ainsworths roman Jack Sheppard (1839) som et høydepunkt i Newgate-litteraturen. Romanen var basert på livet til Jack Sheppard, en av de mest legendariske forbryterne i London, i The Newgate Calendar beskrevet som «A Daring Housebreaker, who made Ingenious Escapes from Prison».
Virkelighetens Jack Sheppard ble født i London i 1702. Det finnes utallige kilder til hans liv. Foruten The Newgate Calendar, kan Daniel Defoe nevnes, som oppholdt seg i Newgate-fengselet mens Sheppard ennå var i live. I Charles Dickens’ essay «A Visit To Newgate» (1836) beskriver forfatteren hvordan han hundre år etter Sheppards død ble vist kjettingene han satt lenket i mens han var fengslet.
Seksualitetens historie
Når Jordy Rosenberg gjør Jack Sheppard til én av to protagonister i sin roman, skjer det altså som en lek med blandingen av myter, fiksjon og virkelighet. I «Confessions of the Fox» gjør han leseren kjent med en helt «ny» side av Jack Sheppard, gjennom et hittil ukjent manuskript om mestertyvens liv. Romanens andre protagonist – Dr. R. Voth – kommer bare til orde gjennom fotnotene til dette manuskriptet. I likhet med forfatter Rosenberg er Voth akademiker, transperson og lidenskapelig opptatt av engelsk litteratur i det 18. århundre.
I manuskriptet oppdager Voth en underverden full av etnisk og seksuelt mangfold, og at Jack Sheppard er en gutt født i jentekropp, som på grunn av sin annerledeshet blir solgt av sin mor til eieren av et verksted i London. Gjennom sin inngående kjennskap til den litterære perioden og ved bruk av utallige vitenskapelige kilder åpner Voth opp denne verdenen for leseren.
Med unntak av fotnotene, som altså bryter inn i den historiske fortellingen med samtidige kommentarer, har «Confessions of the Fox» form som en klassisk spenningshistorie. Teksten er delt opp i kapitler, hvor de første beskriver Jacks uutholdelige slavetilværelse hos eieren av verkstedet. Jack må jobbe ustanselig, fram til han om kvelden blir lenket fast til sengen med lås og kjetting. Mye av manuset kretser rundt Jacks kropp, hans følelse av skam og hans «something» – et kjønnsorgan som aldri blir nærmere beskrevet.
Da Jack etter ni år som slave treffer sexarbeideren Bess, får han sin seksuelle oppvåkning. Bess får Jack til å tenke på «Naked, bared Muff between wide-spread legs – open for him». Jack rømmer fra verkstedet, slår seg sammen med Bess og begynner et nytt liv som fredløs og tyv – en rolle han trer enkelt inn i på grunn av sin nette figur og sin fingernemhet etter mange år med filing på verkstedet.
Innspill fra sidelinjen
Den tradisjonelle dramaturgien i manuset fra 1700-tallets London blir etter hvert stadig hyppigere avbrutt av Voths fotnoter. Det er her leseren blir kjent med den nevrotiske forskeren som, i tillegg til å forklare hvordan han tolker ord og uttrykk, etter hvert tar stadig mer plass, med lange referater fra opplevelser han har hatt de siste dagene. Enkelte fotnoter går over flere sider, en av dem handler for eksempel om en mislykket middagsavtale med en kvinne Voth møter på apoteket. Dette grepet er litt slitsomt i begynnelsen, men skaper også distanse til det dramatiske historien om Jack – en distanse som virker tilsiktet, som om det er viktig at leseren ikke forsvinner for dypt inn i det fengslende syttenhundretallsuniverset.
Dr. Voth har det ikke lett. Som følge av et brudd på universitetets reglement – han har blitt videoovervåket og «tatt» i å være for mye på mobilen – blir han suspendert med ulønnet permisjon. Han fortsetter å jobbe med Sheppard-manuset, men støter hele tiden på hindringer – han blir utestengt fra universitetets akademiske ressurser, han er blakk, isolert og deprimert.
Sheppard-manuset er som et safe space for Dr. Voth. Manuset unnlater for eksempel, i tråd med normen rundt transpersoners tidligere navn, å nevne Jacks jentenavn. Da moren til Jack skal si navnet hans – et navn Jack avskyr, og som leseren bare får vite at begynner på bokstaven P – skrur Jack av hjernen og forestiller seg at han stuper ned i Themsen en sommerdag. Voth identifiserer seg med Jacks opplevelse av annerledeshet. Da Jack løper over takene i byen om natten, alene, med vinden susende rundt ørene, og tenker at han føler seg som en bit, et skår av byen, oppdager Voth at han selv har brukt byen til å gjemme seg bort i: «I know I have so many times felt the city itself was my mother, and I her asphalt nursling.»
Underholdende og prinsippfast
«[R]omaner [trenger] ikke å ofre et politisk radikalt verdenssyn for å kunne være underholdende», skriver Rosenberg i etterordet til romanen. Jeg kan ikke gi ham helt rett: Om «Confessions of the Fox» ikke oppleves som politisk radikal for meg, er det kanskje nettopp fordi den er så underholdende.
Særlig det komiske, nesten farseaktige vendepunktet i Dr. Voths karriere bidrar til at romanen framstår som et mindre aktivistisk prosjekt enn den kanskje er tenkt som. Da Voth en dag får mulighet til å komme inn i den akademiske varmen igjen, er det under forutsetning av at han går med på å jobbe for et legemiddelfirma som skal drive markedsføring overfor transpersoner, og som vil bruke Voths manuskript som en brekkstang overfor målgruppen. Voths stressende og kaotiske hverdag – hans kamp mot sine nye redaktører som krever mer grafiske beskrivelser av sex og av Jacks genitalier – blir etter hvert like spennende og underholdende som Jack Sheppards innbrudd på et pestinfisert skip, hans liv på ulovlige bordeller og hans flukt fra sin nemesis, tyvefangeren Jonathan Wild.
Historien om Jack, Bess og de andre skikkelser kjent fra Newgate-romanene har noen litt umotiverte partier. Scenen hvor Jack og Bess blir uvenner i et helt avgjørende øyeblikk, for eksempel, er lite overbevisende ut fra det prekære ved situasjonen. Historien bygger heller ikke godt nok opp under hvor uovertruffen Jack er som tyv og som dranker, og flere av skikkelsene som introduseres mot slutten, får kort levetid i manuset og lite å si for utfallet av historien. Forsøket på å få nåtid og fortid til å møtes gjennom et farlig og mystisk serum fra engelske kolonier, føles også litt tvungent. Likevel er jeg, når jeg kommer til disse stedene i teksten, så oppslukt av universet, av spenningen og dynamikken mellom Jack Sheppards fiktive fortid og Dr. Voths nåtid, at de svakere partiene blir tilgivelige.
Identitet i bevegelse
Jordy Rosenberg knytter an til aktuell queer- og transtematikk i sin versjon av Jack Sheppard, slik som samfunnets fiksering på hva man har mellom bena, på hvordan man har sex, og på hvilket kjønn man «egentlig» er. Det fiktive universet framstår som identitetspolitisk våkent, med en fortellerstemme som aldri er dømmende overfor personene det blir fortalt om. Slik binder Rosenberg det metafiksjonelle universet til Dr. Voth og Sheppard-manuskriptet sammen til en eiendommelig historisk helhet, til tross for avstanden i tid. Fiksjonen forholder seg også til virkeligheten: Voths forsiktige og etterrettelige tilnærming til opplysningene i manuset minner leseren på det faktum at Jack Sheppard var en levende person som ble hengt i galgen ved Tyburn i 1724, 22 år gammel. Han var en outsider og en avviker, fordømt av samfunnet, hvis plass som individ i historien overskygges av alle gjenfortellingene, mytene og røverhistoriene.
Da Hari Nef, skuespiller og transkvinne, ble spurt av Michael Schulman i The New Yorker om hun mente transbevegelsen var preget av å være inne i et kulturelt moment, svarte hun at det fremdeles er hvite cis-menn som har et moment, og at hun ikke trodde det var dét hennes og andre transpersoners synlighet handlet om. Nef sa at hun heller trodde det var «[…] a presence where there was an absence. We deserve so much more».
«There are some things you can see only through tears», skriver Dr. Voth i begynnelsen av Confessions of the Fox. Man kan selvfølgelig si at det er trist at det ikke faktisk finnes noen historiske beskrivelser av det London som Voth «avdekker», at man i stedet må dikte opp transpersoner i ikke-eksisterende manus. Men å bringe andre typer helteskikkelser inn i de folkelige fortellingene minner en på at annerledeshet er noe som til alle tider har vært forbundet med å være utsatt. For Voth er det nettopp mangelen på transpersoner og queer-motiver i den eksisterende litteraturen som holder motet hans oppe i arbeidet med prosjektet. «I’m editing this this for us – those of us who’ve been dropped from some moonless sky to wander the world. Those of us who have to guess […] what a ‘home’ might feel like.»