Ungdomsbøker blir ikke anmeldt og har lav status. Samtidig plasserer bibliotekene flere kjente voksenbøker i ungdomshylla.
Dette essayet sto på trykk i Vinduet 1/2019. Illustrasjoner av Rikke Runde.
– Og denne her. Demian Vitanzas om fremmedkrigere. Den er mye lest blant videregående-elevene, den! Du kan si hva du vil om sjanger og definisjoner, men jeg er så glad at den kom ut som nettopp en roman for voksne. For ellers hadde den ikke blitt lest av så mange, vet du! Den er mer lest av ungdommen enn av de voksne, den der, og den hadde ikke nådd ungdommen om den hadde kommet ut som ungdomsbok, ironisk nok. Ja, i hvert fall ikke dem som går på videregående. Den beste måten å sørge for at en bok når flest lesere på, er å kalle den en roman for voksne, uansett hvilken sjanger og aldersgruppe den er ment for!
Jeg er på Deichman og spør. Jeg har lært at du kan spørre bibliotekarer om hva som helst. Og nå spør jeg om hvilke bøker som står både i UNG-hylla og i voksen skjønn-hylla nede. Gjett om de svarer! De løper frem og tilbake mellom hyllene, slår opp ting på datamaskinen, slår opp i bløtdisken mens de klør seg på kinnet, har meninger og erfaringer. Etter møtet får jeg også flere svar på e-post, både med ekstra informasjon, detaljerte Excel-ark og oppfølgingsspørsmål.(1)
– Du vet, det er jo ofte sånn når lærerne kommer hit med videregåendeklassene sine at de nekter dem å gå i UNG-hylla, fra nå av er det bare seriøse bøker, og da må det være voksenbøker. De fleste får heller ikke lov til å velge krim. Jeg har jo jobbet mye med ungdomsbøker også, så jeg vet jo at de velger vekk mye god litteratur når de gjør det. Noen ganger tar jeg debatten, men det er nok sånn at vi bibliotekarer vet at en ungdomsbok egentlig er en «ungdomsskolebok», at etter det er det forventet at de skal lese «ordentlige bøker».
Jeg begynner rundturen min i barneavdelingen. Jeg lurer på når en bok slutter å være for barn og blir en ungdomsbok. Svaret kommer kontant: Er hovedpersonen 13 år eller eldre, må jeg opp i etasjen over.
– Har dere «Speak» av Laurie Halls Andersson på barn eller UNG? Jeg tror hovedpersonen er 12.
– Den er på UNG, den har jo et veldig alvorlig tema.
– Så temaets alvorlighetsgrad avgjør hvem boka er for?
Det viser seg at temaet er avgjørende. Det er forskjell på når Maria Parr skriver om 12-åringer som bygger flåte, og når Halls Andersson skriver om en 12-åring som blir voldtatt.
Oppe på UNG spør jeg om målgruppa deres.
– 13 til 25 år.
– Men blir den brukt av folk helt opp i tyvårene?
– Ikke når de kommer med skoleklassene. Videregående skole kommer ikke hit. Men fantasyleserne er virkelig i alle aldre.
– Hvor finner jeg Maria Navarro Skarangers «Alle utlendinger har lukka gardiner»?
– Både på UNG og på voksen. Men de er utlånt alle sammen.
– Den ser ledig ut, da?
– Nei, nei, den holder vi av til skoleklassen som kommer etterpå, den kan du ikke låne.
– Så det er som regel skoleelever som låner den, både fra UNG og fra voksen?
– Ja, selvfølgelig. Den handler jo om en 14-åring som får seg kjæreste på MSN.
Når er en voksenbok ung nok?
Jeg skriver en formell henvendelse til Deichmans vidunderlige spørretjeneneste. Jeg vil vite om det finnes en huskeregel for hvilke voksenbøker som får en gjesteopptreden i UNG-hylla. De svarer at kategoriseringen er basert på bibliotekarenes eget skjønn og hvilke bøker de opplever at slår an, og ikke etter et dedikert system. Unntaket er fantasy og tegneserier, der alle aldre slås sammen i én hylle og ingen får bo på voksen skjønn. Samtidig skilles disse sjangrene ut i egne hyller, så de står ikke egentlig som ungdomsbøker, selv om de står plassert ved siden av dem.
Jeg synes grensetilfellene er det mest interessante. En av de beste samtalene er med en bibliotekar med lang fartstid på UNG som nå jobber på voksen skjønn på Hovedbiblioteket, og med en dedikert bibliotekar som jobber på UNG.
– Hvor vil du plassere en bok med en hovedperson på 18 år?
– Det er vanskelig. Med mindre det er fantasy, da. Vi har gitt opp å skille mellom ungdom og voksen på fantasy. Og mellom norsk og engelsk, haha. Vi har bare satt alt i en stor hylle, vi vet at både ungdom og voksne kommer dit og leser alt, så lenge det er fantasy. Tenk, voksne mennesker leser «Eragon». Jeg fatter det ikke. En ting er bøker om femtenåringer. En annen ting er bøker av femtenåringer.(2)
– Men hvis det ikke er fantasy?
– Det kommer jo litt an på hvor komplisert den er. Noen vil jo si at «Beatles» kan passe bra for unge lesere siden den handler om tenåringer og oppvekst, men det er mye tidshopp og historiske ting, og nostalgi, ikke minst, referanser som krever forkunnskaper. Men hvis du har en bok med en ung hovedperson i førsteperson presens der det skjer få hopp i tid og som er tett på nåtiden, kombinert med at den har det Kjersti Scheen en gang kalte for «store, russiske følelser», ja, da vil jeg si at det er en bok som passer perfekt for slutten av tenårene.
– Som Gine Cornelia Pedersens «Null»?
– Ja! Den bruker jeg masse med videregående, den er helt perfekt. Den er kort og lettlest og full av unge, sterke følelser. Samtidig som du slipper at den heter ungdomsbok, så da får de lov å skrive om den i særemnet.
– Hva med denne av Christelle Ravneberget? «Jeg gidder ikke leve uten deg».
– Den står jo i en del UNG-hyller i tillegg til voksenhyller, som du kan se her. Men den har noen utfordringer. Det står på baksideteksten at den finner sted «i et Oslo før røykeloven» og det er jo noe dagens tenåringer ikke har hørt om. Men tittel og cover er pur Young Adult. I motsetning til denne ungdomsromanen her av Bjørn Sortland, «Hver morgen dyppet min søster brystene i isvann for å bli pen». Det er jo ingen ungdomsskoleelever som tør å låne den!
– Men det er altså vanskelig å få formidlet ungdomsbøker til ungdom?
– Å ja. De er jo ikke seriøse nok for lærerne. Og forfatterne er sjelden noen lærerne har hørt om, det er jo ikke noen anmeldelser eller arrangementer eller priser. Men ofte er ikke de på første året på videregående sterke nok lesere for en bok som hopper i tid eller endrer fortellerperspektiv underveis, de trenger større font og kortere kapitler. Men det har jo heldigvis mange av Oktober-romanene det er snakk om. Men det er interessant at de har valgt å kalle det voksenbøker likevel, da.
– Oktober gir jo ikke ut barne- og ungdomsbøker, vet du.
– Nei, det er sant.
Jeg viser bibliotekarene stabelen med ungdomsbøker jeg har lånt meg. Jeg har bedt om anbefalinger fra venner som jobber som redaktører innen feltet eller med formidling av barne- og ungdomsbøker på Norsk Barnebokinstitutt.
– Jeg har valgt meg ut en liste her med skjulte perler fra norsk åndsliv. Altså ukjente ungdomsbokforfattere jeg synes burde få litt mer oppmerksomhet.
Jeg viser frem stabelen min med Liv Marit Weberg, Guro Hoftun Gjestad, Synne Sun Løes og Tyra Teodora Tronstad samt Heidi Sævareid og Bjørn Sortland. Bibliotekarene diskuterer stabelen.
– Oooh, gode valg! Alle de her er mine favoritter! sier en.
– Synne Sun Løes! Det blir kanskje første gang hun blir nevnt i Vinduet? kommenterer en annen.
– Tipper det, ja. Min personlige favoritt er Gjestads debut, den var nesten helt usynlig.
Young Adult for unge og voksne
Sjangeren jeg egentlig er på jakt etter, er den anglo-amerikanske young adult fiction, ofte forkortet til Young Adult eller bare YA, en betegnelse som brukes om alt fra «Harry Potter» til Sylvia Plaths «The Bell Jar». Dette er verdensomspennende bestselgere som ofte blir diskutert på grunn av mørk tematikk og tabu-emner.
– Men kan du kjenne igjen en YA-bok? spør mannen min. Har du en definisjon?
Mannen min liker ikke ungdomsbøker. Jeg mener det er fordi han alltid har vært en gammal kæll. Han skrev særemne om Jon Fosse med utgangspunkt i Derrida. Det er klart det ikke er noe resonans i kassa når han leser bøker som primært handler om smugrøyking.
– En YA-bok, sier jeg, er så godt som alltid skrevet i førsteperson. Den er intens og ikke spesielt lang – dette skiller den fra for eksempel fantasyromaner, som generelt er populære hos dem som ellers leser YA – og den er har en hovedperson som er yngre enn 21 år og eldre enn 12 år. Den har en implisitt forfatter som er klar over at han eller hun skriver om noen som kognitivt sett er yngre og dermed annerledes enn forfatteren selv.
– Og den er lagt til nåtida! stemmer en bibliotekar i når jeg tester definisjonen min på henne.
Men her protesterer jeg. «Eleanor & Park» av Rainbow Powell er en av de største bestselgerne innen sjangeren og er helt tydelig satt i en annen historisk epoke.
– Det er derfor det bare er voksne som leser den! innvender bibliotekaren.
Jeg er ikke den eneste som kjenner statistikken over hvor stor andel av Young Adult-leserne som er voksne.
– Hvorfor står den bare i UNG-hylla, da?
– Det er jo en ungdomsbok, det handler om to tenåringer som blir kjærester på bussen.
Her innvender jeg at det samme gjør flere av Oktober-bøkene som er gitt ut som voksenbøker, kjøpt inn som voksenbøker, nominert til priser som voksenbøker og står i hylla for voksenbøker.
– Det er derfor de er dobbeltkategorisert, sier bibliotekaren.
– Så hvorfor kan ikke «Eleanor & Park» flyttes til voksen, hvis vi vet at det bare er voksne som mimrer seg tilbake til mixtapen som leser den?
– Fordi … Du vet. Altså. En voksenroman er jo ikke hva som helst som voksne leser.
Voksenbøker som er unge i smug
Jeg vet hva hun mener. En roman som er nominert til Tarjei Vesaas’ debutantpris, utgitt på Forlaget Oktober, anmeldt i Morgenbladet og listet flere ganger som kritikernes favoritt ved årets slutt, blir ikke mindre litterær av å smyge seg inn til ungdommen. Den blir en trojansk hest, og faktisk enklere å formidle til videregåendeelever med strenge norsklærere enn en ambisiøs ungdomsbok. Det er et eget sus over voksenlitteraturen. Helt uavhengig av form og innhold tas disse bøkene på alvor og møtes med institusjonell respekt.
Men finnes det egentlig en ekvivalent til Young Adult på norsk? Jeg spør bibliotekarer og får svar.
– Den finnes, den bare spriker mellom voksenkjelleren og den kule UNG-hylla der oppe. Og det er så irriterende at det er så mange trapper mellom oss. Der oppe står de «useriøse» ungdomsbøkene sammen med tegneserier og dataspill og fantasy, og her nede står de «seriøse» voksenbøkene. Vi burde hatt avdelingene tett innpå eller innbakt i hverandre så det gjorde det enkelt for leserne å finne bøkene. Men det blir samme inndelingen i Bjørvika også, dessverre. At UNG og «litteratur» blir to ulike ting.
– Kunne dere ikke blandet, da? Sånn som dere gjør på fantasy? Puttet alt et sted?
– Ja og nei. Det er jo en del bøker som definitivt ikke er for tenåringer. Ikke fordi tematikken er så alvorlig, men fordi de handler om områder i livet du ikke har noen forutsetninger for å forstå når du er ung.
– Som Dag Solstad. Jeg var i en krets på videregående der vi var veldig opptatt av å lese alvorlige voksenbøker, så vi leste jo «Genanse og verdighet» og var sånn «denne var ikke så genial som alle vil ha det til». Du må være 30 pluss for å sette pris på Solstad.
– Unntatt «Gymnaslærer Pedersen»!
– Sant.
– Men altså: Hamsuns «Victoria» og Bröntes «Jane Eyre» er det jeg får best respons på fra de unge innvandrerjentene. Og «Forbrytelse og straff» treffer jo alltid tenåringene.
– Det er jo mye dette med en person som er alene og gjør dumme ting og føler mye?
– Ja, det er et viktig sjangertrekk. Og at det er mye forelskelse og få daffe parforhold som har pågått lenge.
– Mannen min påstår at han leste «Catcher in the Rye» altfor sent. At du må være ung for å like den. Men jeg liker den jo fortsatt.
– Ja, jeg mener at høylitterære voksenlesere burde lese flere ungdomsbøker. Og de gjør jo det når de er utgitt som voksenromaner. Men de burde lese fra UNG-hylla også.
– Jeg pleier å gi folk «The Perks of Being a Wallflower».
– Jeg elsker den boka!
– Ja, den er en perle. Det er mange Young Adult-perler. Og ifølge en undersøkelse gjort av Publishers Weekley fra 2012 var halvparten av leserne av YA-bøker voksne. Men her til lands fungerer altså en del av voksenbøkene som YA-bøker for tenåringene?
– Ja, og det er en økonomisk utfordring. For det er jo en grunn til at barn og ungdom har sin egen innkjøpsordning: Vi kan kline til og kjøpe inn flere av dem, rett og slett. Så «Null» og «Alle utlendinger har lukka gardiner» ville ikke vært helt utlånt med så stor venteliste hadde vi hatt budsjett til å kjøpe inn litt flere. Men de ville ikke hatt like stor etterspørsel blant de unge leserne om de ikke hadde vært på lærernes radar – og bøker av en type de får lov å lese i skoletiden.
– Så det er en del problemer med formidling av ungdomsbøker, altså?
– Å ja. Å ja. Gjett om. Det er jo det at skolen på godt og vondt er portvokter. De får ikke velge bøker på egen hånd. Synet på ungdomslitteraturen som «less than» formidles gjennom lærerne.
Jeg ba Deichman om en komplett liste over hvilke titler som var dobbeltkategorisert. Svaret kom i form av et Excel-ark med 1136 voksenbøker som lever et parallelt liv under merkelappen UNG.(3)
Så hva har Ellisiv Lindkvist, Selma Lønning Aarø, Erlend Loe og Knut Hamsun til felles? Alle er voksenforfattere som får bo i ungdomsavdelingen på Deichmans hovedbibliotek. Lindkvists «Alt jeg skriver er sant», Lønning Aarøs «En rekke avbrutte forsøk», Loes «Naiv. Super» og Hamsuns «Sult» er alle eksempler på bøker som er håndplukket for et yngre publikum, mens «Selvopptatt», «Jeg kommer snart», «Fakta om Finland» og «Mysterier» forblir i voksenavdelingen.
Spørsmålet er: Kan ungdomsbøker ha gjesteopptredener som voksenbøker? Deichman kunne ikke komme med noen eksempler. Jeg tok en prat med leder i Norske barne- og ungdomsbokforfattere (NBU), Taran Bjørnstad, som har utgitt romaner der forlaget forsøkte å treffe Young Adult-segmentet.
– Du likte jo ikke «Picassokvinnen», Ida, sier Taran til meg.
I 2012 inviterte Litteraturfestivalen på Lillehammer meg til å snakke om Tarans roman på et arrangement for skoleelever under Pegasus-programmet. Jeg var så uenig i Tarans fremstilling av internettkultur at jeg etter å ha lest boka svarte at jeg takket ja bare hvis vi fikk ha en skikkelig diskusjon. Daværende Pegasus-programsjef svarte at arrangementene for skoleelever skulle fokusere på det som var relevant for læreplanmålene, og at det ikke var et sted for debatt, men for formidling. Det ble noen andre som bokbadet Taran. Nå ler vi mest av at barne- og ungdomsbokforfattere har et mindre rom for å diskutere fag på scenen enn andre forfattere.
– Det var jo sikkert flere som hadde villet krangle med meg hvis boka hadde blitt anmeldt! Du vet at Cappelen Damm forsøkte å gi den ut som både ungdomsroman og voksenroman? Og markedsføre den til begge målgrupper? Det fungerte ikke. Den gikk helt under radaren. Forlaget spurte meg flere ganger: «Men skal vi ikke bare gjøre den til en voksenbok, da, Taran?» Men jeg hadde jo skrevet den med tanke på attenåringene, og hovedpersonen var atten og jeg ville ha den inn til den målgruppen også, ikke sant? Og jeg brenner jo for Ung Voksen, jeg ville at den skulle være en sånn bok.
Jeg slår opp i databasen på Deichman. «Picassokvinnen» ligger bare i UNG og har ingen gjesteopptreden i voksenhylla. Selv når forlaget bevisst forsøker å selge inn en ungdomsbok til voksne lesere, kan ikke boka krysse grensen til voksen.
Useriøs ungdomslitteratur
Dønn ærlig: Jeg er besatt av engelskspråklig Young Adult.
Det begynte første året mitt på universitetet. Jeg hadde flyttet til Oslo for å studere allmenn litteraturvitenskap. Jeg hadde brukt videregående på å sovne og våkne med Marcel Proust. Jeg hadde veska full av Harold Bloom. Jeg var 19 år. Jeg var seriøs. Jeg hadde en ambisjon om å være den mest gravalvorlige på hele Universitetet i Oslo.
Men under første seminargruppe i første semester ba seminarleder Renate Stubberud oss om å tenke på «vår sterkeste leseropplevelse». Og da vi gikk runden, forstod jeg at alle hadde samme ambisjon som meg. Jeg trodde ikke noe på at de flinke jentene rundt meg virkelig hadde hatt sin sterkeste leseropplevelse med «Genanse og verdighet». Selv om jeg hadde tenkt å si «På sporet av den tapte tid», også kjent som verket jeg var mest stolt av å ha lest ferdig, bestemte jeg meg for å si sannheten. At boka som gjorde meg til en voksenleser, som formet identiteten min, som gjorde meg interessert i hva litteratur kan være, som gjorde meg til forfatter, var «Drager på Manhattan» (engelsk tittel: Girl Goddess #9) av Francessa Lia Block. Boka kom ut på Gyldendal i 1998 og er oversatt av Elisabeth Bjørnson, som blant annet vant Kulturdepartementets oversetterpris for barne- og ungdomslitteratur for sine oversettelser av Blocks bøker. Jeg visste at «Drager på Manhattan» var alt annet enn det min ungdomshelt Harold Bloom så på som skikkelig litteratur. Men også at jeg hadde elsket boka nok til å kopiere opp favorittnovellene mine fra den for å gi den til vennene mine i gave gjennom ungdomsskolen.
Da jeg nevnte den i seminargruppa, sa en jente på andre siden av bordet: «Den er min favoritt, også.» Slik ble jeg kjent med noen som lå lenger foran meg i løypa med hensyn til å fordype seg i engelskspråklig Young Adult-litteratur. Vi lagde vårt eget pensum, med forfattere som Stephen Chbosky og Meg Rosoff. Vi gjorde dyplesninger av traumenarrativet i Suzanne Collins’ «The Hunger Games» og diskuterte funksjonshemningsmotivet i Kristin Cashores’ «Graceling». Vi irriterte oss over den lave kvaliteten i «Divergent»-trilogien og diskuterte likhetene mellom pensumromanen «Pamela», fra 1740, og «Twilight»-serien.
Og vi spurte oss selv: Hvorfor bryr ikke litteraturkritikerne seg om disse bøkene?
Realiteten er at den norske ungdomsboka har en særstilling i det litterære landskapet. Da det som i dag er NBU ble stiftet i 1947, het det Ungdomslitteraturens forfatterlag. Initiativtagerne var sentrale ungpikebok-forfattere som Anka Borch og Evi Bøgenes. Det var ikke Torbjørn Egner og Anne-Cath. Vestly som følte behovet for en egen forening utenfor Den norske forfatterforening. Det var de som stod for dritten i midten: ungdomsboka. Alle vet at barnebøker er viktig. De har ikke nødvendigvis høy status, men de har en større innkjøpsordning og en prominent plass i bokhandelen. Ja, det er ensretting og kommersialisering på området, men det er ingen som er i tvil om at bøker er bra for barn. Men ungpikebøkene ble møtt med skepsis i samtiden. Var det egentlig bra å lese disse bøkene?
Noe av det jeg oppdaget som en Young Adult-kjenner, var at spørsmålet om bøkenes virkning var det som preget resepsjonen av mine importerte favoritter. Var det for mye vold i «The Hunger Games»? Ble jentene for kåte av Edwards glinsende vampyrkropp? Det var noe suspekt med sjangeren.
Felles for barne- og ungdomsbøker var imidlertid at ingen av delene ble anmeldt på lik linje med voksenbøker i rikspresse og litteraturtidsskrifter, og at det å komme ut med en ungdomsroman ikke gjør deg til debutant på samme måte som det å komme med en voksenroman gjør. Disse bøkene eksisterte i et separat, litterært kretsløp med lavere status. Da Maja Lunde kom ut med «Bienes historie» i 2015, ble hun omtalt som en «overraskende suksessfull» debutant av både VG og Aftenposten, selv om hun i realiteten hadde fire barne- og ungdomsbøker under beltet allerede. De fleste er ikke så overrasket når noen kliner til med bok nummer 4. Men skillet mellom barne- og ungdomslitteraturen og voksenlitteraturen føles absolutt – mye strengere enn skillet mellom sakprosa og skjønnlitteratur. Og det er mye mindre diskutert.
Påbud om lykkelig slutt
Jeg gikk tilbake til Deichman og plukket med meg romaner fra voksenhylla der hovedpersonen akkurat er ferdig på videregående eller udefinert svært ung, og der teksten er intens og skrevet i førsteperson. I tillegg til Skaranger tok jeg med meg «Null» av Gine Cornelia Pedersen, «Klokken og sengen» av Eline Lund Fjæren og «Rastløs» av Kenneth Moe. Jeg leste dem opp mot ungdomsbøkene jeg tok med meg.
Så hva skjer når man leser Liv-Marit Weberg opp mot Gine Cornelia Pedersen? De to skriver om karakterer som er like gamle. Bøkene er temmelig likt satt opp, med korte tekstblokker og linjeskift. Begge er intense førstepersonsfortellinger om å være ung og rotløs og emo. Begge har byen intenst til stede.
Du kan imidlertid raskt kjenne igjen hva som er en ungdomsbok, og hva som er en voksenbok. Det handler ikke om tema (det er gjerne ensomhet og forelskelse og psykisk sykdom som går igjen), og det handler ikke om fortellerposisjon. Skillet skriver seg i stedet fra sjangerregler som er Typisk Norske, og som ikke gjelder angloamerikansk YA-litteratur.
Alle norske ungdomsbøker er nemlig skrevet etter en skikkelig skjematisk Heros Journey-oppskrift, i så stor grad at Weberg (som er en sabla dyktig forfatter) lar hovedpersonen kommentere det selv ved å si: «Her burde jeg vel ha et slags vendepunkt.» Ja, klart det, Liv-Marit, du er jo på side 70. Dette er virkelig en av de store irritasjonsmomentene med forfatterne som kommer ut av forfatterstudiet ved Norsk Barnebokinstitutt: Det virker som de alle bruker samme narrative formel for fortellingens utvikling, som om unge mennesker ikke var i stand til å lese bøker som var litt mer sprelske i formen og løse i snippen. Sånn sett har både Pedersen, Fjæren og Moe skrevet bøker som er mye likere eksperimentelle YA-bøker som «Perks of Being a Wallflower», der narrativet er fragmentarisk og drømmeaktig. Førstepersonsfortellingene her er mye mer preget av stream of consiousness, og man kan ikke stille klokka etter hvordan fortellingen drives fremover.
Det andre sjangerkravet som ligger implisitt i den norske ungdomsboksjangeren, er en lykkelig slutt. Dette var noe jeg, som norsk ungdomsbokforfatter (boka heter «Danielle» og kom ut i 2016) ikke var klar over før boka mi ble anmeldt. (Ja, jeg vet hvor griseheldig kjendisjævel jeg er som fikk flere anmeldelser på en ungdomsbok, det er ikke gitt.) Hovedpersonen i boka er utsatt for omsorgssvikt. Mange av leserne har reagert på at jeg kunne ta opp et så alvorlig tema i en ungdomsbok uten å gi noen løsninger, uten at boka sluttet med at familiesituasjonen bedret seg. Det viste seg å være en tydelig forventning til at en ungdomsroman skal gi gode, sunne og sosialdemokratiske løsninger på problemer – en oppgave voksenlitteraturen slipper å ta på seg. Både Pedersen, Fjæren og Moe kan la sine romaner ende så nihilistisk og selvdestruktivt de bare har lyst til, og ingen spør om det gikk bra med hovedpersonene deres til slutt. Dette er noe vi også ser i angloamerikansk YA: bøkene kan slutte åpent. «The Hunger Games» avsluttes med at Katniss sitter innelåst og traumatisert etter å ha begått et mord hun ikke burde. Selv en tåreperse og sviske som John Greens «The Fault in Our Stars» avsluttes med et dødsfall og en døende karakter som ikke har det topp. Det er ingen god død og ingen lykkelig slutt her, i en bok som ellers er hollywoodesque i narrativ progresjon og karakterbygging.
Men norske ungdomsbøker slutter alltid godt. Tyra Tronsdals «Hvis det er flere som juger nå» gir til og med en oppskrift i narrativ form på hvordan løse det at venninnen din har en psykisk syk mor. Det gjør at de fleste av ungomdsbøkene jeg har lest på norsk, er best før side 100. Da etablerer de konflikter og leker med språket og er i ungdommens verden. Så gjør moralen seg gjeldende, kobler inn barnevernet, får folk til psykolog, gjør boka dørgende kjedelig.
Min indre YA-leser setter mer pris på intensiteten og voldsomheten i «Null». Samtidig er det å ha en svært ung hovedperson uten å redigere den som en ungdomsroman noe som går utover litterær kvalitet. En viktig del av det å skrive hovedpersoner som er yngre enn deg selv, er nemlig å skape en distanse mellom den voksne forfatteren og den unge stemmen i teksten. Hvis du skriver en ufiltrert tenåring slik du husker at det å være tenåring var, blir det lett solipsistisk og sutrete. Noe av det beste en god YA-roman gjør, er å la førstepersonsfortelleren misforstå det de voksne rundt ham forsøker å si til ham, mens vi som voksne lesere kan se noe annet eller noe mer enn det hovedpersonen ser. Dette grepet mangler hos alle fra Pedersen til Moe, der jeg heller føler at den implisitte forfatteren og førstepersonsfortelleren smelter sammen og gir forsvinnende liten plass til andre karakterer enn jeg-et. Det gjør også at boka i liten grad blir overraskende; universet blir så etablert gjennom førstepersonsfortelleren at det er vanskelig for andre narrative elementer å komme inn. Det er et paradoks at en god ungdomsroman har plass til en voksen leser, mens en ren voksenroman med ung hovedperson kan oppleves solipsistisk. Jon Fosse mente at han ikke skrev barnelitteratur, men allalderlitteratur. Det er et perspektiv flere av Oktober-romanene kunne trengt.
Noe av styrken til en forfatter som Weberg er at hun helt tydelig har gjort et bedre researcharbeid om ungdommens liv enn mange av voksenforfatterne med svært unge hovedpersoner. Her finner vi møter med NAV, problemer med forbrukslån, meningsløse jobber som sosiale medier-administratorer for dyrebutikker, den evige kampen for å komme inn på boligmarkedet, drama rundt Lånekassen. Alt dette gjør det ganske sørgelig at en Weberg-roman er regnet som et dårligere utgangspunkt for særemne enn en voksenroman der det er gjort dårligere forarbeid om de samme temaene.
Samtidig gjør sjangerkravet med lykkelig slutt og rask fremdrift at boka ikke kan bli så mørk eller så morsom. Boltreplassen er mindre i den norske ungdomslitteraturen. Også de engelskspråklige titlene med mer boltreplass har fremdeles det samme imageproblemet: De er ikke seriøs litteratur.
Tilbake til den gamle favoritten
Noe som tar meg tilbake til «Drager på Manhattan». Jeg leste den på nytt i forbindelse med dette essayet. Jeg lurte på om jeg ville like den like godt som sist. Jeg blir jo en surere leser for hvert år som går. Men to noveller uti satt jeg og hulket og grøsset om hverandre. Hvis emosjonell respons på en tekst sier noe om kvaliteten, elsket jeg den minst like mye som jeg gjorde første gang jeg plukket den opp som 11-åring. Og den bryter nesten alle sjangerkravene mine til Young Adult, selv om den definitivt er YA.
Jeg tok en prat med Ingrid Greåker Myhren, sjefredaktør for oversatt ungdomslitteratur i Kagge. Før det jobbet hun mange år med samme område i Gyldendal. Ja, hun er kvinnen som fikk «Twilight» oversatt til norsk.
– Jeg måtte kutte i teksten, vettu, vi har ikke så mange ord for det å glitre, sa Myhren til meg.
Hun snakker selvfølgelig om vampyren Edward Cullen som i bøkene hadde hud som «literally sparkled, like thousands of tiny diamonds were embedded in the surface».
Første gang Ingrid og jeg kom i snakk, nevnte jeg Drager på Manhattan. Myhren fortalte meg at det var den første boken hun kjøpte inn og fikk oversatt da hun ble ansatt på Gyldendal i 1998.
– Det var en av de første bøkene jeg snakket med sjefen min om, den og Weetzie Bat-serien. De var så annerledes enn alt annet vi gav ut for ungdom, det var en jobb å selge det inn.
– Det var heller ikke gitt at den skulle komme på innkjøpsordningen for oversatt skjønnlitteratur, sier hun.
Denne historien får meg alltid til å grøsse. Jeg plukket med meg boka på biblioteket da jeg var 11. Hadde det ikke vært for innkjøpsordningen, hadde jeg ikke fått tak i den. Og den hadde definitivt ikke grepet meg om hvis den ikke hadde vært så annerledes. Den var den første boken jeg leste med skeiv problematikk og transpersoner i sentrale roller.
Da jeg leser den på nytt, ser jeg imidlertid at boken har flere vanskelige sider enn bare å ta opp tabu-temaer: Novellene har hovedpersoner i stigende alder, og kun et fåtall er i førsteperson. Den første novellen har en toåring i hovedrollen. Den andre har en tiåring. Den tredje en elleveåring. Så kommer fjorten, seksten, hele veien opp til begynnelsen av tyveårene. En vedtatt regel i barnelitteraturen er at barn ikke vil lese om noen som er yngre enn seg. Novellesamlingen som traff meg, var med andre ord litteratur for ingen. Mange av novellene, som der du leser om et selvmord gjennom øynene til en tiåring, er særs smertefulle. Det var et par av novellene som hadde lykkelig slutt, men det var vel så mange der folk bare døde av aids.
Og likevel minnet «Drager på Manhattan» meg på hvordan YA har hatt en rolle de siste tjue årene som et sted der spørsmål om seksualitet, identitet, hudfarge, psykisk helse og død har vært utforsket på måter som får voksenlitteraturen til å virke temmelig sidrumpa. Og noe av det som nettopp gjør bøkene til Skaranger, Pedersen og Moe så YA-aktige, er jo at de går inn i tabu-temaene og viser andre sider av folks liv enn det forfattere som er tydelig plassert i voksen-leiren gjør. Jeg elsker Leve posthornet, men det er ingen tvil om at dramaet med å jobbe som kommunikasjonsrådgiver krever et voksenperspektiv på arbeidslivet for at leseren skal synes det er noe moro. Moes intense forelskelse og overdrevne runking, derimot, har både mer brodd og mer appell til de yngre.
Å lese «Drager på Manhattan» gav meg også fornyet tro på min kjepphest nr. 1. Jeg vil at vi skal slutte å bruke begrepet «ungdomsroman». Jeg vil at vi skal hviske ut ordet «ungdom» og bare si roman. Det er så tydelig hva som er en barnebok. Ungdomsbøker er egentlig bare bøker med litt lavere status, der hovedrollene bekles av unge jenter som må oppføre seg skikkelig nok til å kunne formidles i skoleverket. Jeg synes vi skal lære av fantasy-hylla på Deichman og bare flytte alle romaner inn i samme hylle. Du som forfatter må gjerne se for deg en idealleser, men basert på hvordan Deichman jobber for å formidle bøker til videregåendeelevene, er det tydelig at en bok som er skrevet for en syttenåring, ikke nødvendigvis er best likt av syttenåringer.
– Hvis vi skal få guttene på kroken, må vi slå til med Alexandre Dumas og «Watership Down» fremdeles, sier bibliotekaren. Og vi må jo ha Agatha Christie i alle aldersgrupper.
Taran Bjørnstad spekulerer i om idealalderen for å lese en bok om en syttenåring egentlig er 23.
– Da har du det litt på avstand og kan mimre, sier hun. Så kan du heller lese noe veldig alvorlig når puberteten raser og du ikke orker å høre noe om den.
(1) Til sammen har jeg snakket med tolv bibliotekarer på ulike avdelinger av Deichman. De jobber med barn, ungdom, fantasy, voksen skjønn og med kategorisering og publikumskontakt. I denne teksten har jeg hentet fram de beste sitatene og poengene som gikk igjen.
(2) Eragons forfatter, Christopher Paolini, skrev fantasyserien mens han var i tenårene. Boka ble utgitt som self-publish før den ble plukket opp av et større forlag og skrevet om.
(3) Bibliotekaren som hadde gjort søket i databasen, mente nok at det var flere og andre måter å kartlegge dobbeltkategoriseringen på, men at dette fikk være et utgangspunkt for artikkelen min.