Om Brynjulf Jung Tjønns «Smadra».
Flamme Forlag, 2018
Roman, 112 sider.
Oda går siste året på barneskolen og bor i et hus med en pilot-far som ofte er ute og flyr, og en mor som bruker tiden på å banke opp datteren sin. Oda kan huske at mora en gang var glad i henne og holdt rundt henne, men det er lenge siden nå. Hverdagen til sjuendeklassingen handler om å gå på tå rundt mora og skjule for omverdenen hva som skjer med henne.
Premisset for Brynjulf Jung Tjønns første ungdomsroman på Flamme Forlag er ingen lett situasjon. Boka er beskrevet av forlaget som «Ei ungdomsbok som gjer vondt, om å ville ha det godt», og den holder det den lover – en uggen følelse vokser i løpet av handlingen og henger i lenge etter at permene er lukket. «Smadra» åpner bokstavelig talt slagkraftig:
«Ho slår.
Først ein gong.
Så ein gong til.
Eg dreg handbaken over munnen.
Eg klarer ikkje å skilje kva som er tårer,
og kva som er blod.
Ho plar slutte no.
Når eg græt, skjønar ho at det er nok.
Eg ser på henne.
Dei mørke auga.
Snart vil ho snu seg og gå.
La meg vere i fred.»
Mora til Oda er en mislykket arkitekt som tilsynelatende har fått en sjukdom som gjør at hendene hennes rister og hun ikke kan tegne rette streker. Det er tydelige tegn på alvorlig psykisk sjukdom også, og det er mange ting ved hennes situasjon som gjør at man i andre settinger kunne sympatisert med henne – men det er beint umulig når Oda beskriver for leseren frykten hun lever i hver dag. Mora forbinder sjukdommen sin med at Oda ble født – om enn urettferdig, så klandrer hun datteren for at hun ikke lenger er i full jobb. I en scene der hun skal i et møte for å høre om hun kanskje kan bli partner i arkitektselskapet hun arbeider i, sier hun til Oda: «Eg som trudde du hadde øydelagt alt.»
Ingen enkel bok
I tillegg til å være et stilistisk grep fra forfatterens side er de korte setningene et resultat av at boka er støttet av «Leser søker bok», en samling norske organisasjoner som arbeider for at alle skal ha tilgang til litteratur, uansett bakgrunn og forutsetninger. En viss ironi ligger i dette, siden enkle ord og korte setninger ikke er synonymt med at en bok er lett å lese. I Smadra er det språket som bærer fortellingen fordi kontrasten mellom handlingen – at Oda blir regelrett banka opp av en av personene som skal ta vare på henne – og de korte, nøkterne beskrivelsene av hjemmevold er kvalmende. «Neste gong mor slo meg, stoppa ho ikkje», forklarer Oda, «før ho høyrde at noko knakk: Det kjendest som om nasen min blei bøygd.» At forfatteren har valgt å skrive boka i førsteperson, gjør handlingen nær og troverdig, og i tillegg skriver Tjønn med et nøkternt språk som bare formidler moras slag, Odas reaksjoner og de øvrige hendelsene i boka i sin enkelthet. Han gir ikke Oda noen store verb å bruke – det er ingen skriking eller adjektiver som farger opplevelsen til Oda – bare beskrivelsene av slik hun har det. Det fungerer som et tegn på hvor vant Oda er blitt til å ha det sånn i hverdagen sin.
Sviktende voksenpersoner
Det er vanskelig å lese om voksnes totale svik av et barn. Farens omsorg for Oda er på sitt beste klønete – han er ofte fysisk fraværende i hjemmet siden han er så mye på jobb, men også når han er til stede mellom flyturer, klarer han ikke se at datteren lider. Oda gjør mye for å skjule volden, både for faren og for læreren på skolen, og enkelte ganger når man leser, ønsker man bare at hun skal bryte sammen og fortelle sannheten til dem – uten at hun på noen måte kan klandres for å ikke tørre. Mest irritert blir man på faren, som enkelt og greit svelger løgnene Oda forteller om å ha veltet på sykkelen (som en barneversjon av å ha «gått på en dør»), og løser problemet ved å sette sykkelen i garasjen og love Oda at hun får den tilbake når hun er mindre klumsete. Rundt mora trår Oda forsiktig og må hele tiden måle henne – hva slags humør er hun i? Hvilken reaksjon kommer hun til å ha? «Heile tida kan stemma endre seg», sier Oda. For å bøte på dårlig samvittighet foreslår mora til stadighet at de skal «gjere noko koseleg saman», men snur raskt og klandrer Oda for å ødelegge stemningen når hun ikke med en gang drikker smoothien mora har laget.
Det er ekstra ubehagelig å lese scenene der det er tydelig at Oda er et barn – hun virker ofte moden og ungdommelig, men enkelte ganger søker hun oppmerksomhet og kjærlighet fra dette mennesket som skal gi henne det, men i stedet svikter henne – etter at mora har slått henne, forklarer Oda situasjonen som følgende:
«Og så skjedde det noko med ansiktet hennar.
Og så heldt ho rundt meg.
Og så grein vi saman.
På en måte var det litt fint og.
Det er ikkje ofte mor og eg grin saman.»
Denne tolkningen, at mora gråter sammen med henne er en fin situasjon, er vond – Odas oppfattelse av hvordan verden skal være, er helt skakkjørt, og man kan som leser bare håpe at hun snart skal kunne komme seg ut av det, å tørre å fortelle en voksen, at noen kan komme inn i situasjonen og ta grep.
Vennskap som varmer
Et lyspunkt i Odas liv er Milad, bestevennen hennes i klassen, som kom til Norge som flyktning via en båt over havet. Han har to foreldre som er sterkt preget av krigen – mora ligger og skriker på natta, faren vil at Milad skal ta seg sammen og «manne seg opp». Både Oda og Milad har, på hvert sitt vis, et familieliv der de føler at de bør være noe annet enn det de er. Milad har fortalt Oda om krigen han opplevde og at han har sett en nabogutt dø. Milad flyktet over havet i båt og var glad for hver nye morgenhimmel han så, sier han, for den betydde at de hadde overlevd nok en mørk natt. Disse fortellingene får henne til å ville åpne seg og fortelle vennen om det hun opplever hjemme også, men hun tenker samtidig at det Milad har opplevd er så mye verre enn sånn hun har det, så hun har ikke samme rett til å fortelle om sin situasjon.
Forfatteren bruker Milad som en vei for Oda ut av volden. Først symbolsk – han forteller om at han ikke kommer til å ville bo på hjemstedet når han er voksen, og det går opp for Oda at «dette ikkje er for alltid». Det er fint å se at hun ser en ende på det – men det er også vanskelig, for ingen barn skal trenge å telle ned dagene til de flytter hjemmefra. «Ein gong vil eg setje meg på ein buss, eller eit tog, eller eit fly. Og vere ein annan stad. Bli noko anna. Og ikkje vere redd meir.» Men Milad er også den eneste karakteren i boka som ser hva mora gjør med Oda: Hun har glemt telefonen hos ham, og han kommet syklende med den. Det som følger, er en scene drøyere enn de tidligere, der mora ikke slutter å slå selv om Oda prøver å beskytte seg og ber henne om å holde opp. Som leser tenker man: Endelig. Samtalen med Milad etterpå inspirerer Oda til endelig å prate med læreren Hanne og fortelle at hun ikke har det noe bra.
«Smadra» beskrives som en ungdomsbok, men kan med hell – og bør – leses av voksne. Den er en brutal påminner om at alle har historier og hverdager man ikke har kjennskap til eller ser ved første øyekast, selv om de ikke viser det, eller som Oda, går til ekstreme lengder for å skjule det. Siste kapittel er en scene der Milad og Oda drar ut med båten for å fiske. Ingenting om volden blir sagt, men stemningen mellom vennene vitner om at en løsning er nådd – som leser håper man at mora er helt tatt ut av omsorgsituasjonen, og at Oda kan leve ungdomslivet sitt uten å måtte glede seg til hun kan flytte hjemmefra og starte livet på ekte.
Denne anmeldelsen sto på trykk i Vinduet 1/2019.